Maaanaaa-li

Henger med alle israelerne i Manali. Manali består utelukkende av turister, virker det som. Veldig sjarmerende plass, dog. Det jeg har sett av lokalt liv så langt består av en Yak (diger) og det som tilsynelatende er vandrende busker. Det er hit sirkuset flytter når sesongen er over i Goa. Det er noe å tenke på. Bussturen hit fra Shimla var lang. Lang på grunn av magetrøbbel og lang fordi setet mitt ikke hang sammen den første timen – fikk stoppet for å sveise det (!). Søndag drar vi til Leh. Nå sitter jeg i resepsjonen til et hotell og venter på at internetten skal (forhåpentligvis) komme tilbake. Har mine tvil.. Er over 2000 meter over havet igjen, ting fungerer ikke bestandig. Lurer på hvordan det er i Leh (3650 moh)? Er i dag 14 dager til jeg står på Værnes. Gleder meg til å se igjen alle sammen!!

I Phom Penh

Saa var jungel-eventyret over for denne gang. Den siste natten ble minneverdig nok. Det var gecko-fest paa rommet mitt hele natten, ikke noe jeg var helt storfornoeyd med. Geckoer er snille smaakryp de, altsaa, og jeg ble veldig vant til aa ha dem rundt meg i India, der det sikkert finnes like mange geckoer som innbyggere, men denne natten dro geckoene det for langt. Foerst satt de bare ved luka over vinduet og spiste mygg, helt greit. Saa begynte de aa krype rundt i taket. Det var da hjertet begynte aa slaa litt fortere enn vanlig. Men de saa ut til aa holde seg unna senga mi, der jeg satt med lommelykten i den ene haanden og boka mi beredd i den andre. Jeg bestemte meg for aa forsoekte aa sovne foer stroemmen gikk og skulle bare sjekke rundt i myggnettingen en siste gang for aa forsikre meg om at jeg var alene, da jeg oppdaget den. Det maa ha vaert en pappa-gecko for den var mye stoerre enn de andre. Og den satt oppe paa myggnettingen. Bare halen roerte paa seg. Hjelp, tenkte jeg. Aldri i livet om jeg sovner med den der over hodet mitt. Jeg forsoekte aa legge en slagplan og kom frem til at den maatte bort. Men hvordan? Med makt, var det jeg tilslutt kom frem til. Jeg reiste meg opp, tok et godt tak i boka mi, lukket oeyene og slo. I det sekundet jeg slo angret jeg allerede, ikke for aa ha brukt fysisk makt, men for at jeg hadde lukket oeynene. Naa kunne den jo vaere overalt. Jeg stod der med lukkede oeyne en liten stund foer jeg tilslutt tok mot til meg og aapnet dem igjen. Den var fortsatt der. Jeg slo igjen, og igjen. Rikket seg ikke. De smaa kloerna klamret seg fast i nettingen og jeg gav opp. I lotus-stilling satt jeg meg ned igjen, med morderblikket mitt godt festet paa det lille udyret som hindret meg fra aa sovne.. Ingen soevn i natt, tenkte jeg oppgitt. Tilslutt maa den ha tatt hintet, for den begynte aa bevege paa seg. Den gikk naermere og naermere kanten, foer den tok sats og hoppet til vinduskarmen. Jeg pustet lettet ut. Neste morgen forlot jeg gjestehuset, og satt meg paa en baat tilbake til fastlandet.
Paa grensa over til Kambodsja ble jeg tilbudt en ektemann fra Laos. Han smilte saa soett i det han stemplet passet mitt, men jeg takket pent nei for det. At de andre jentene foran meg i koeen hadde faatt akkurat samme tilbud gav meg ikke akkurat foelelsen av aa vaere spesiell nok. Det kunne jo blitt et eventyr.. Men turen ned til hovedstaden skulle vise seg aa bli eventyr nok. VIP-bussen hadde i mellomtiden forvandlet seg til en minivan og antall passasjer i bilen hadde oekt. Brutte loefter overrasker meg ikke lenger. Eller feilinformasjon som det kalles her. Ikke etter saa mange uker paa reise. Seks timers kjoering betyr som regel 8-12, VIP-buss kan vaere altfra esel til motorsykkel og highway er ganske enkelt en vei. Sjeldent dekket av asfalt. Men det er helt greit. Jeg ankom Phnom Penh sent i gaar kveld, og da satt Mari og Karoline allerede og ventet paa meg i "stua". I gaar kjoerte jeg forresten moped-tuktuk for foerste gangen. Jeg maa innroemme jeg saa mest dumt paa sjaafoeren da han stoppet og spurte om han kunne kjoere meg "hjem" igaar kveld. Der stod jeg med en latterlig stor ryggsekk paa ryggen, en hakket mindre stor sekk paa magen, en veske rundt halsen og en bok, samt solbriller i haanden. Skulle han faa meg meg og alt jeg eide til et gjestehus? Og jada. Jeg hoppet paa, litt nervoes, og minutter senere stoppet han utenfor guesthouse nr. 11, Happy Guesthouse. Og det var det virkelig. Dekorert med juletrelys, palmer, og hengekoeyer oste stedet av god stemning. At hele gjesehuset er bygget ut i innsjoeen gjoer heller ikke stedet mindre eksotisk. Rommet vaart skal jeg ikke skryte for mye av, men det har vifte, ingen smaakryp og to senger vi deler paa. Det oppfyller nok av mine krav. Og dusj og toalett paa gangen. Vi har egentlig et toalett paa rommet ogsaa, men det har verken tak eller doer saa det bruker vi ikke saa mye.. Hehe. Jeg maa le litt for meg selv naar jeg tenker paa hula vaar.
Naa sitter jeg paa en altfor fancy kafe og drikker en altfor dyr mocca, men de har gratis internett, saa jeg antar det gaar opp i opp tilslutt. De andre bestemte seg for aa ta den obligatoriske museumsrunden i dag, mens jeg sparer den til Oeystein kommer. (Bare en dag til!:D) Byen er forresten veldig sjarmerende. Fikk se en del av den paa turen fra gjestehuset like utenfor sentrumskjernen og inn til elvesiden, som regnes som midt i byen. Med alle markedene og bodene kan den minne en del om India, mens arkitekturen tydelig baerer preg av franske influenser. Menneskene jeg har moett til naa har alle vaert veldig trivelige og hjelpsomme. Paa hvert gatehjoerne staar det minst ti tuktuk-sjaafoerer villige aa ta deg hvorhen du vil. Min sjaafoer tok meg likesaa godt med seg en snartur hjem til familien sin for at jeg skulle faa hilse paa dem. En koselig kar. Senere i dag skal vi Russian Market, som foelge LP-boka er noe man boer faa med seg mens man er her. Selv om sekken min er fullpakket nok fra foer av. Jeg skal gjoere mitt beste for aa dra derfra med saa lite tull som mulig. Enn saa lenge, ha det saa bra!

I Laos

Og med ett var Mari og Karoline reist til Kambodjsa, mens jeg er igjen paa Dondet, en av de saakalte 4000 oeyene helt soer i Laos, alene. Laos er forresten helt fantastisk. Iallfall saa fort vi kom oss over grensa og til Luang Prebang. Paa grensa ble vi lurt maksimalt, og endte opp med aa kaste fra oss planen om en todagers baattur og heller betale dyre dommer for en VIP-buss paa helt nyasfalterte veier. Den motorveien saa vi aldri noe til. Bare uforglemmelig natur og vakre fjellsider og de koseligste landsbyene hittil. Og verdens stoerste humpler i historien, med mer grus enn asfalt, saa det kan igrunn ikke engang kalles en motorvei. Reisen som skulle ta rundt seks timer tok tolv. Den turen tar jeg bare en gang.. Vel fremme i den UNESCO-bevarte byen noet vi dagene med fossefall, bjoernebesoek, nattmarked og mango-shaker med kokosmelk i. Det er herved den nye favoritten i leskedrikk. Og saa fant vi oss en nye gruppe mennekser aa henge med. Denne gangen bare to fra England og resten fra USA, Canada og Nederland. Det viste seg aa bli vaare neste turkamerater og vi bestemte oss alle sammen for aa dra sammen soerover for aa leke med baderinger i en by bare kjent for dette, Vang Vieng. Dagene i Vang Vieng var merkelige, men veldig artige. Det er en bitteliten by med et par gater, full av restauranter som alle viser enten Family Guy eller Friends paa dagene, og en hel haug med reiseselskaper klare for aa guide deg videre. Den saakalte tubingen bestod av en passe stor elv full av barer paa begge sider av elvebredden. Greia var ikke vanskeligere enn at du ble kjoert med tuk-tuk til foerste utested, var der til du gikk lei, satt deg i baderingen din og seilte nedover elven til neste bar. De forskjellige barene konkurrerte alle om aa vaere mer populaer enn de andre og tilboed alt fra gjoermebad til husker du kunne slenge deg ut i vannet med. Jeg kan ikke si annet at det er et veldig rart opplegg, men som vi koste oss! Spesielt i gjoerma:D Men vi kunne ikke leve i denne fanstasiverden for alltid og for et par dager siden bestemte vi oss for aa dra soeroer mot grensa til Kambodsja. Turen tok et doegn og innebar min foerste erfaring med en sleeping-bus. Og jeg klager naar jeg maa holde meg innenfor rammene paa en 90 cm-seng. Jeg tar det tilbake og lover aa aldri klage igjen. Madrassen om bord paa denne bussen kan umulig ha vaert bredere enn 60 cm.. Jeg var naere paa aa falle ut saann ca hele natten igjennom, men jeg syntes mer synd paa den stakkars godt voksne mannen ved siden av meg som saa ut til aa slite enda mer.
Dondet er jeg altsaa paa naa. En kjempeliten oey bare en halv time eller noe fra grensa til Kambodsja. Mari og Karoline dro i forveien til Kambodsja i gaar tidlig, saa dette er offisielt andre dag alene paa eventyr. Og det gaar helt greit. Natten er et mareritt i og med at stroemmen gaar kl 22, og hyttene vi sover i har luker i baade tak og vegger saa alskens herligheter av smaadyr kan komme og gaa som de selv oensker. I natt vaaknet jeg opp med en kakerlakk i munnen, og den var stooor! Og hanen utenfor begynte aa ule allerede halv fem i dag tidlig. Det var like foer jeg gikk imot alle prinsipper og knakk nakken paa det lille kreket, men jeg telte til ti flere ganger og sovnet tilslutt. Dagene kan jeg ikke klage paa. Maten her er like god som i resten av Laos og jeg koser meg meg aa proeve ut den ene restauranten etter den andre. Oeya er dessuten helt flat, saa perfekt for halvlange sykkelturer. Det er det jeg har gjort i dag. Rundt og rundt. Det var kjempekoselig. Og etter det ble jeg kjent med en jente fra Nederland som jeg tilbrakte ettermiddagen med. Hun reiser ogsaa alene, saa vi noet hverandres selskap i et par timer med aa utveksle reiseopplevelser fra maanedene hjemmafra. Planen naa er aa bli her til 3 juni foer ogsaa jeg forlater Laos for Kambodsja. Dit reiser jeg med en buss som kommer frem allerede samme kveld. Saa har jeg torsdagen alene i hovedstaden Phnom Phen foer Oeystein endelig kommer:D Og saa tilbringer vi de to siste ukene sammen med aa reise rundt i Kambodsja. Det kommer til aa bli saa bra og jeg overdriver ikke litt engang naar jeg sier jeg aldri har gledet meg saa mye noen gang. Tror jeg velger aa runde av her. Jeg har to timer igjen med lys i hytta, og de skal jeg utnytte saa godt jeg kan. Kanskje lade opp kameraet for eksempel. I gaar var det mobilens tur. Maa prioritere litt naa med bare fire timers stroem daglig og bare en stikkontakt..

Fjellvandring i Chiang Mai

Da var vi kommet tilbake til byen igjen, etter tre dager i den fantastisk frodige thailandske jungelen. VAKKERT! Etter enda en mindre behagelig bussreise fra Bangkok mandag kveld, ankom vi Thailands trekking-Mekka tidlig tirsdag morgen. Vi hadde faatt null timers soevn paa oeyet, men var altfor rastloese til aa bli igjen i Chiang Mai for aa sove ut. Vi pakket om sekkene vaare og satte oss i en pick-up truck som skulle ta oss til nasjonalparken Pai et par timer utenfor byen. Det var groenn jungel overalt, og elefanter langs veien. Skikkelig tropisk og en saa trengende forandring etter en uke i storbyen. Bilen delte vi med fem fra England og to fra Ungarn, og den mest bisarre guiden noensinne. Foer vi hadde kommet oss ut i stia hadde han hatt Whisky o'clock i et par timer allerede. Og dette var foer klokka hadde rukket aa bli tre.. Og saann fortsatte det. Men vi kom fra til kveldens camp etter ca 1,5 times gaaing allikevel, utrolig nok. Paa kvelden fortsatte guiden sine abligoeyer, og tok ansvaret for underholdningen meget serioest. Litt hjelp fikk han ogsaa av de lokale barna som underholdt med tradisjonell dans og sang. Dagen etter var vi tidlig paa'n med frokost og morgenstell, foer vi begav oss ut i den dype jungelen igjen. Frokosten bestod av toast og syltetoey. Skikkelig naeringskost! Og morgenstellet av.. Hm. Jeg tok av meg halvparten av klaerna jeg hadde sovet med og satte haaret opp i en hestehale.
Etter heftig klatring opp og ned bratte skraaninger i elendig skotoey kom vi frem til dagens lunsj-camp, og ogsaa et kjempefint vannfall vi kunne bade i. Det trengte vi! Etter et par nye timer i jungelen, denne gangen med foettene godt innplastret for aa unngaa ytterligere gnagesaar, kom vi frem til elefantene. Vi skulle nemlig ri paa elefant-tuktuk. Mari, Karoline og jeg fikk dele paa pappa-elefanten, mens de andre fikk ri paa mammaen og bestefar. Baby-elefanten fikk ogsaa vaere med paa vandring, men den var saa vimsete og bare dultet inn i de andre saa den fikk ingen sitte paa. Det var hvertfall en opplevelse. Elefanter er enorme dyr! Men veldig vennlige. Definitivt noe jeg vil gjoere igjen:D Etter dette var det et par nye timers vandring foer vi ankom kveldens B&B. Ogsaa dette en stor bambushytte, bestaaende av et rom med masse tepper. Der skulle alle sammen sove i natt. Elektrisitet, neida! Nok en gang avsluttet vi dagen med et skikkelig kongemaaltid og spilte kortspill og minglet med de nye vennene vaare. Dagene gikk lynraskt, og foer vi visste ordet av det var vi kommet til slutten. Men foer det hele var over skulle vi rafte paa bambusflaater. Det var helt fantastisk! Flaatene var kanskje en meter i bredden og et par meter i lengden og elva passe stor med akkurat nok stroem til at vi bare kunne seile nedover i et bedagelig tempo. En herlig avslutning paa en helt utrolig naturopplevelse:D
I kveld forlater vi Chiang Mai og begynner vi paa den todagers lange baattruen til Laos. Nytt land og nye eventyr. Jeg er klar!

luck now LUCKNOW

Feltseng i Lucknow. Kom med bil fra Varanasi i dag. I Varanasi skjer alt det du hittil trodde du slapp unna i India. Jeg har blitt fortalt at hodet mitt er min personlige plantasje og at jeg bør selge håpet mitt av utallige ungutter som vil prate med deg ”just to improve my english”. Jeg har vist undersiden av skoen min til to indiske gutter (første gang jeg har blitt tilstrekkelig provosert) og sett reaksjonen. Det er visst ca den fornermelsen som påstås, men de fortjente det. Men hva hjelper det å lære to indiske gutter folkeskikk? Av en mer venneligsinnet slyngel fikk vi beskjed om å ”CHILL OUT LIKE A HOLLY COW! ” Heller det. Men jeg vil gjerne slippe dietten bestående av søppel og plastikk. Det er forresten en stor utfordring å navigere smugene i Varanasi uten å skli i ei kuruke…
Båtur på Ganges innebærer alt av Hinduismens ritualer. Ikke minst massebading, men også store oppsvumlede lik av Sadhuer som har slitt seg fra steinen de ble senket med… En greker som er med på båtturen prøver å snakke bort synet ved å rope ”lerkendal! Nå kom jeg på det, hjemmebanen til Rosenborg er lerkendal!”.

India-lengsel

Ingen tvil om at vi ikke har de traveligste dagene iallfall, saa mye blogg jeg skriver naa. Det regner skikkelig. Litt som aa faa en tiliters boette i hodet. Det er ikke det beste jeg vet, saa derfor proever vi aa unngaa det saa mye vi kan. Med aa sitte halve dagen paa Starbuck's med kaffe og en bok. Og saa spise indisk paa den raaeste indiske restauranten hittil! De hadde verdens stoerste flatskjem der de viste Blooywood-filmer. Baade Karoline og jeg fikk skikkelig India-hjemlengsel og begynte aa synge og danse med. Det samme gjorde de som eide restauranten. De lo, vi lo og det var akkurat som om aa vaere tilbake i India:D Iallfall for en time. Saa var det tilbake til turistboblen. Som vi snart planlegger aa forlate for mer eventyriske eventyr. Mari maa bare komme foerst. Og 17. mai maa feires..

Gjenforent i Bangkok

Da var flybillett hjem bestilt. Foeles nesten litt rart. Men det gjorde iallfall mamma veldig glad. I dag fikk vi oss en veldig gledelig overraskelse da vi kom hjem fra safarivandringen vaar i Bangkok sentrum. Paa noekkelen vaar var det festet en liten lapp. Vi skjoente ingenting. Var det noe vi hadde glemt aa betale for? Neida. Det var en lapp fra vennene vaare. Vi saa paa hverandre som to spoersmaalstegn. Hvilke venner? Men saa skjoente vi det. Vi hadde blitt funnet av to av guttene vi ble kjent med paa Koh Phangan. Helt utrolig! Saa ikveld blir det bursdagsfeiring med "gamle" kjente. Naa skal vi ut aa kjoepe gaver:)

Vil bli frisk!

Hei! Fortsatt syk, fortsatt i Bangkok. Det ble ingen safarietur paa oss. Jeg har ligget med feberfantasier i hele natt. Argh! Hater aa vaere syk. Hvertfall naar hodet mitt er saa tett at det foeles som jeg synger paa siste verset. Men vi har iallfall byttet guesthouse til det vi bodde paa foerste gangen vi kom til Bangkok. Vi likte oss bedre der. Var saa heldige aa faa rom i femte etasje. Perfekt for en med samme lungekapasitet som en med KOLS. Men vi skal faa se ville dyr allikevel. I bur, ikke saa langt herfra. Vi faar ta til takke med det for naa. I dag har vi spist falafel, vaert paa Boots fire ganger og naa skal vi lete etter en rolig sidegate med litt akustisk gitarmusikk. Liksom alt vi orker naa. Imorgen kommer kanskje vennene vaare fra Koh Phangan. Vi krysser fingrene for det. Og paa loerdag kommer Mari, venninnen til Karoline, for aa joine reisefoelget vaart. Det var alt jeg rakk for naa. Internettkafeen stenger.

Thailand i mitt hjerte!

Hei alle sammen. Å, ja da, Mamma. Jeg skjønner du skulle ønske jeg var mer som Emma. Men det er lov å sende meg en melding i ny og ne også. Selv om internett er nokså globalt, er det telefondekning så å si overalt.
Iallfall. Vi er i Thailand. Og det er fantastisk. Nesten hele tiden. Vi har snart vært på eventyr i to uker, og det føles som om jeg kunne gjort det her for alltid.
Timene i Colombo gikk veldig smertefritt, og hellet bare fortsatte da vi ankom Bangkok. Vi ble nærmest sjokka over hvor organisert allting var. Det var skilter overalt. Og de stemte faktisk. Vi bestemte oss for å ta bussen til sentrum. Problemet var bare at vi ikke ante hvor vi ville.. Vi fant et skilt med masse stedsnavn, leste litt i bibelen, og gikk for Banglamphu. Midt i blinken. Rett til backpacker-mekka. Og det ble vi sjokkerte igjen. Folk gikk jo nærmest nakne. Små shortser, gutter uten t-skjorter. Nei, dette hadde vi ikke sett på mange måneder. Vi valgte et av mange guesthouse i LP-boka, fant det nesten med en gang, og gikk for å suge inn mer inntrykk av Bangkok. Vi kom til parallellgata. Bangkok er stort innså vi da. Den natten sovnet vi begge to før ni..
Dagene etter gikk til helgemarked og tempelkikking. Buddha er stor her, det er tilgangen på billige klær også. Og sekken min blir ikke akkurat mindre for hver dag som går. Tanken var at dette bare skulle være en holdeplass før vi skulle reise sørover til øyene på østkysten. Vi ble til søndag og reiste nedover da. Det ble 16 timer i buss og båt og ørten bytter på veien. Ingen reise jeg gleder meg å ta igjen.. Men da vi ankom Koh Tao, dykkernes paradis fikk vi igjen for den besværlige turen ned. Det var palmer, småbåter, bungalows, hvite strender og backpackere så langt øye kunne se. Karolines plan var å ta dykkersertifikat, mens jeg mest ville snorkle.
Det ble et par fantastiske dager i ro og mak på Koh Tao. Karoline er nå offisielt en ekte dykker, mens jeg fikk min rundtur rundt øya med snorkel og svømmeføtter. Og et par dager med intensiv me-time. Ganske greit etter tre måneder med heftig kollektiv-kultur.
Så gikk turen til Thailands party-øy nummer 1 før å delta på det beryktede Full Moon-party. Jeg hadde hørt nærmest ingenting om det før jeg dro dit, men ble med jevne mellomrom fortalt at det visstnok pleide å bli en uforglemmelig opplevelse av alle rundt meg. Det skal jeg ikke nekte på at det ble. Øya var fullbooket da vi kom, men vi klarte å skaffe oss en hytte in the middle of nowhere. Heldigvis var den ikke vilt overpriset heller. Der ble vi mottatt med åpne armer av et nokså slitent rockepar fra Nedeland og en gjeng herlige engelskmenn som gjorde oppholdet til en fest. Og da er det snakk om latter-fest og ikke alhokol-fest. Vi underholdt dem med å lære dem yatzi, et helt ukjent spill for engelskmannen, og hvem visste vel at et terningspill kunne ha en så sammenbindene effekt på en gjeng ukjente mennesker. Etter tre og et halvt minutt var vi brødre, søstre og venner alle sammen.
Dagen etter var det duket for den O store festen. Det ble en treningsøkt uten like. Og et minne for alltid. Sikkert så mange som 15 000 mennesker danset i takt til alt hva dj'ene hadde å tilby på en kjempestrand. Jeg har aldri vært med om liknende. For en stemning. Det var førfest på samme sted kvelden før, så jeg var litt sliten i bena etter mye dansing også da, men da vi kom oss inn i mengden forsvant alt som het trøtthet og såre føtter. Karoline, jeg og den nye familien danset og danset og danset. Helt inn i soloppgangen, og det var så vakkert. Man kan si hva man vil om slike rave-fester, men artig var det læl, og det kan jeg takke menneskene jeg var med for:D Og Kate Moss.
Morgen etter, med null timer søvn, overtrøtte som bare det, og så såre føtter at jeg knapt kunne gå, bestemte vi oss for å reise tilbake til Bangkok. Det ble 16 nye timer på buss. Men denne gangen med film! Yes, tenkte vi. Til filmen kom på. Noensinne hørt om Bevery Hills Chiuauha? (liker hunderasen så lite at jeg ikke vet hvordan jeg staver det engang). Hva tenkte de? Tror de dette var rett film å sette på der publikumet var en gjeng slitne, bakfulle ungdommer på vei fra Full Moon -party? Tror ikke majoriten var så sugne på å se en og en halv time med motehus og snakkede hunder.. Etter fem minutter ble den slått av. Takk for det. Det hadde blitt for mye for min trøtte sjel. Så satt de på Inkheart, en tusen ganger bedre film, og både energien og humøret steg igjen.
Klokka fire, midt på natt/tidlig på morgenen ble vi satt av i Bangkok sentrum igjen. Lommekjente som vi nå er fant vi veien tilbake til backpackerområdet på egenhånd. Men til liten nytte. Ingenting uten om fulle engelskmenn og horer var å se på gatene. Etter et par ulike hostels fant vi tilslutt noen som ville la oss sjekke inn klokka seks. Vi høynet standarden med å unne oss ac og nøt velfortjente timer i sengen før vi stod opp for å se litt mer av hovedstaden. Mer om det i neste blogg. Nå er Karoline sulten. Jeg er forkjøla, så matlysten er ikke helt på topp, men med nattbordet fulldekket av mediniser fra et thailandsk apotek blir jeg nok snart frisk igjen.
Vi storkoste oss så da vi leste om opplevelsene deres Emma og Cecilie. Vi ønsker dere hell og lykke videre og gleder oss til å lese mer.

Hyttetur fortsettelse

Jeg og Cecilie befinner oss fortsatt i the Queen of the Hills – Darjeeling. I litt over en uke har vi gått opp og ned bratte bakker i forskjellig gjøremål, hotellet vårt ligger ganske langt oppe i fjellsia. Vi spiser frokost hver morgen i roof top restauranten til hotellet, som er drevet av familiens fnisete tenåringer når mamma er borte. Bra gjeng det der! På lørdag feiret alle byens tempel Buddhas bursdag, noe vi fikk deltatt i. Det har seg sånn at noen dager i forveien, på vei hjem fra besøk i teplantasjen, ble vi stoppet på veien av en munk med mye på hjertet. Vi ble invitert til tempelet hans enten fredag eller lørdag og fikk en noe utilstrekkelig veibeskrivelse. Lørdag morgen spurte vi hotellets resepsjonist (som har det med å arrangere Counter Strike lan i internettkafeen) om han visste hvor vi skulle. Det viste seg å være ganske langt unna.. Det ble snakk om to store tempel som også blir nevnt i den O'Store guideboken vår. Ok – tenkte vi, det må være en av dem. Vi tok en overbetalt taxi til det første. Utrolig digert, ca 200 munker, vakkert i solskinnet. Rundt klokka ti begynte en prosesjon av trompeter og trommer (og en statue av Buddha) etterfulgt av en hel flokk vanlig og festkledde mennesker som skulle ut å lufte Buddhas tekster, båret på hode. Forsinkelsen i toget ble ganske stor også når andre besøkene skulle velsignes av hver rull. Vi prøvde spørre etter munken vår, uten større hell. Den hjelpsomme trafikkkonstabelen utenfor mente det var snakk om det andre store tempelet, i gåavstand. «How many minutes?». Etter å ha gått en to/tre av konstabelens 20 minutter i oppoverbakke, nærmest nedkjørt av toy train på joy ride, passerer vi det andre bursdagstoget. Munken vår kjører forbi i en jeep like etterpå, i motsatt retning. Vi var på vei mot det største og eldste tempelet i Darjeeling og blir tatt med et stykke tilbake på veien til det minste og nyeste tempelet i mils omkrets. Ved første øyekast trodde jeg det bare var bitteliten byggeplass i ei skrent. Seremonien, blir vi forklart, er en av de viktigste for buddhister, på den helligste dagen i året. Pinlig blir vi gjort klar over at vi er plassert på samme sted som lamaene sitter. Alle menneskene der ser ikke ut til å reagere heldigvis. Lamaene synger litt, velsigner litt, kaster ris på folk og sender en tekstmelding. Vi blir også med på runden med å drikke velsignet vann, spise noe, få oransje brus i håret og slått i hodet med en hellig skrift. Haiker hjem med en buss for 10 rupie, jevnet ut taxien fra tidligere på dagen.

Søndag tenkte vi at vi skulle se soloppgangen fra Tiger Hill, en skikkelig turistattraksjon. Vandrer nedover fra hotellet i firetiden for å finne en taxi. Begynner såvidt å ane hva vi har gitt oss ut på når vi sitter stuet sammen som sardiner med engelskmenn i en liten bil. Trodde fortsatt ikke mine egen øyne når vi ankommer nasjonalparkens parkeringsplass som klokka fem om morgenen er et himla kaos. Jeg synes at Lonely Planet bare kunne skrevet det; soloppgang på Tiger Hill er et helvetets sirkus. Punktum. Vi så saktens sola, ellers var det overskyet så vi kunne ikke se fjellene som vi hadde håpet. Vi så også indiske turister i tusentall hyle og skrike over første glimt av ildkula over horisonten. Indiske turister bor på de fineste hotellene og er mest stæsja opp av alle man ser her, de synes vi ser litt uflidde og ekle ut. Men når de fryser er alt lov, kjøkken- og badehåndkle som turban og sjal. De ser ut som en gjeng uteliggere på luksusferie. Når sola var vell oppe ble Cecile og jeg et yndet tilskudd til familiefotografiene til en håndfull småbarnsfamilier.

I dag morges våknet jeg av at det banket på døra til rommet vårt. Da jeg stakk hodet ut ble av en eller annen grunn ikke overrasket av å finne hotelleieren (familiens overhode) i full fart opp trappa med et bredt smil. «Come see the mountains!!». Vi tumler ut av senga, finner sko og ut av at klokka er kvart over fem, før vi tasser opp på taket av Hotel Aliment. Der er det klar himmel, soloppgang og en fantastisk utsikt til Himalaya! Flere av hotellets gjester står i nattøyet, gjesper og småler over hendelsesforløpet. En mer kongelig utsikt enn det vi var vitne til i dag skal du lete lenge etter.

Hyttetur Darjeeling

Darjeeling! Saa ble det hyttetur ganske saa langt over havet paa oss. Det er helt ubeskrivelig vakkert her. Etter en 12 timer lang, rykkenappette, busstur fra Kolkata og 3 timer i jeep senere foles det som vi er paa toppen av verden. Det er da jeg stusser paa hvordan de fikk etablert et kjopesenter her.. naar alt maa kjores eller baere opp en vei som faar trolltigen til aa virke litt fjollete. Temperaturforskjellen fra lavlandet er ganske markant, saa naar det sippes te til den store gullmedalje og man sover under utallige ullpledd regner jeg den tapte paaskeferien som gjennvunnet. Det tredje hotellet vi provde fallt i smak, der vertinnen med ansvaret for maten har en forkjaerlighet for europesike powerbalader: WE ARE THE WORLD! Hoyden tok Cecilie forste dagen, saa er glad vi har mange dager her oppe.
Naar jeg kom hit sondag trodde jeg virkelig ikke at det var her jeg skulle kjope mine forste gronne converse... Faar forresten se i morgen, naar guttene kommer tilbake fra trekking, om vi skal forsoke gjenta bragden.

Kolkata

Naa er endelig turen igang for meg ogsaa, etter aa ha sett alle andre dra fra Pondi. Eksamen er levert og jeg er i Kolkata! Fornoyd.
I taxi til flyplassen i gaar kjentes det vedmodig aa reise fra byen som naa foles bemerkelsesverdig hjemme. Ble veldig godt kjent med mama Rani de siste dagene i et forlatt Raj Maison. Er ogsaa veldig rart at saa mange har reist hjem til norge, der jeg innemellom slagene kunne tenkt meg aa vare i eksamensperioden. Men for vi hadde kommet oss halvveis til Chennai steg folelsen av at jeg kan ikke forlate dette landet enda. Turen gaar videre til Siliguri i natt foer vi valser videre med Darjeeling som destinasjon.
Haaper alt gaar bra med dere, Helene og Karoline!! Gleder med til aa faa oppdateringer fra Thailand.

En natt i Colombo..

Da var vi i Sri Lanka. Vi kan vel igrunn knapt si det.. Eller jo, for vi er jo det, men ikke på ordentlig. Vi sitter på flyplassen og skal fortsette å gjøre det de neste fem timene, til flyet vårt går videre mot Bangkok. Nå sitter vi mest og venter. Lurer på om vi skal fordrive tiden med å spise enda litt mer, men etter en vegburger, en lasagne, en stor posjon chips og en chai og vanilje latte er vi ikke så sugne på å spise mer på en stund. Ikke så mye som skjer her midt på natta. Folk ligger mest henslengt og sover. Overalt. Veldig stille og rolig.

Indiske menn og morgengymnastikk

Klokka er halv sju her i Pondi, onsdags morgen, men Karoline og jeg har fortsatt ikke gått og lagt oss. Det er altfor få timer i døgnet til alt vi vil gjøre før vi reiser. Som å se på spenstige indiere i trange shortser, sandaler og knelange tennissokker mosjonere i soloppgang nede ved strandpromenaden. Det var uten tvil verdt å holde seg våken til. Bonusen var derimot frokosten på Le Cafe; toast og chips smaker sjelden så godt som ekstremt tidlig på morgenen:) Planen er nå å få oss et par timer på øyet før sekken må pakkes, og siste lunsjen skal inntas hos mama Rani. Klokka to kommer taxi'en, og da er det bye bye Pondi på ordentlig. For en opplevelse!

Bye bye party/pyton-Pondi!

Da var det faktisk over. Rart å tenke på at det er over ti uker siden vi kom til India. Uerfarne og bleke var vi. Ingen av oss visste hva vi gikk til, men dæven så bra det ble! Helt vilt å tenke på alt som har skjedd. Det er så mange minner at det sikkert kommer til å ta år å bearbeide, men med sekken pakka og vel innstilt på at eventyret mitt i Pondi er ferdig for denne gang, er jeg klar for å reise videre. Og turen går til krigsherja Sri Lanka. Vi begynner iallfall der. I en natt. Og så går flyet videre til Thailand og Bangkok. Planen er en natt eller to der før vi prøver oss på tog sørover til noen av øyene på østkysten. Det skal bli deilig med litt ferie nå. For selv om vi har blitt fôra på ekstreme sommertemperaturer her, var jeg mest letta for å slippe unna nå siste uka. Som gikk fullstendig hen til eksamenskriving. Hjemmeeksamen i India. Da har jeg prøvd det også. Det var en erfaring. Ikke gøy, men det er eksamener sjelden. Men jeg bytta fra det store rommet uten AC til et litt mindre rom med AC. Det var veldig merkelig i begynnelsen. Tok litt tid til å venne seg til å ikke være klam og klissen hele tiden. Jeg la meg i et tørt laken, og våknet opp uten svetteringen på puta. Det har vært skikkelig ekkelt. Tro meg, vi vet. Det er nesten så jeg skulle ønske det heller var sikkel.. OK. Til noe litt mindre avstøtende. Og litt mer melankolsk. Det har gått så fort. Hvor forsvant alle dagene? Jeg husker vi satt inne på det lille rommet inne på det store rommet og snakket om treukers-kneika. Den husker jeg ikke så mye av. Nedturer har det vært, altså, men sånn ved veis ende er jeg bare så ufattelig glad for alt det fine jeg har vært med om her nede og alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med. Dødskult at så utrolig mange av dem bor i Trondheim. Jeg gleder meg allerede til høsten. Og til Thailand. Nå er jeg proppfull av lykke. I morgen sender jeg avgårde alt jeg ikke trenger å ha med meg videre. Litt spent hvor mange kilo det blir. Jeg har iallfall vært brutal med pakkinga. Minst mulig. I Thailand trenger jeg kun bikini, vann og solkrem.

gira og litt trist.

Trenger egentlig ikke utdype overskiften. I kveld har det blitt merkelig tomt på Raj Maison. The bubble did burst. Mange er på vei tilbake til Norge; god tur alle sammen!!

men i hodet mitt er det også mange tanker om reisen som venter. Hvis man drar til Andaman.. tar man fly da, som alle andre normale mennesker? Eller utsetter man seg selv for å ta en båttur som kan ta alt mellom 2 og 6 dager, der alle klager på lite mat og dårlige kår? hum... Hva tror du Cecilie? Planleggingen er endelig i gang i alle fulle fall.

I morgen bærer det til Mamallapuram en liten tur. ACland og gode greier. Vil så gjerne fryse litt innemellom. Kanskje det er kaldt på båten?

Og vips så hadde vi en oppgave..

Klokka ringte før åtte i dag tidlig, og da var det bare å sprette opp til morgenmøte. Joda. Vi holder fortsatt på med hjertebarnet vårt av en gruppeoppgave. Etter frokost inntok vi, de altfor velkjente, plassene våre på taket og begynte på siste innspurt. Vi hadde nemlig bestemt oss for å legge siste hånd på skriververket i dag. Det gikk mindre smertefritt, vil jeg si.. Frustrasjonsskrik/utbrudd, uling og merkelige liggestillinger på gulvet samt lovnader om sjokolade var sentrale faktorer, men jeg tror vi kan si at vi har et prosjekt nå. Selv om jeg seriøst begynte å lure på min mentale alder opptil flere ganger i løpet av prosessen. Det gjenstår fortsatt litt korrekturlesing og en ordkuttingsprosess, men det er iallfall en fullstendig tekst. Definitivt en oppgave jeg med god samvittighet kunne levert allerede ikveld.
Nå er jeg bare ekstremt stolt, og det må det få lov til å være, syns jeg. Middagen i kveld, ble spist hos rektor Selva i Auroville. Det var en arkitekturopplevelse jeg sent kommer til å glemme. Han hadde blant annet en gullfiskdam i stua, og åpnet hele veien opp fra plaskedammen og til verandaen, en etasje opp. Selvsagt en umulig konstruksjon hjemme i årstids-Norge, men en sånn planløsning blir vel feil også her under monsumtiden? Fint var det iallfall og utrolig koselig med en avveksling fra det intense skolefokuset de siste ukene. Nå kjenner jeg kveldens andre søvntog komme snart, så nå må jeg bare avslutte, ta en kjapp dusj og legge meg før jeg går glipp av det.. God natt! Og gratulerer med dagen, Kristin!

Fullmåne og bølgebrus.

Som nevnt i Emmas siste blogginnlegg har sommeren inntatt Pondi, og ja, det er veldig varmt om dagen. Absolutt ikke uvanlig med 35 grader i skyggen, hele døgnet rundt. Selv under vifta. Etter et par nokså søvnløse netter bestemte vi oss for å rømme tilbake til barndommen med en real telttur i hagen. We did it India-style, så hagen ble byttet ut med takterrasse og teltet med myggnetting. Madrassene ble også fjernet fra sengene og bært opp på flisene. Der lå vi; Cecilie, Emma og jeg og nøt synet av fullmånen og bruset fra bølgene til vi sakte men sikkert sovnet. I går kveld var det bare vakkert. I dag tidlig mest svett. Det snakkes mye om hva man bør passe seg for i India, men det som skremmer meg mest her nede er den farlige og totalt fryktløse myggen. Før vi la oss tok vi derfor på oss klær som dekket oss fra topp til tå, noe vi angret litt på da sola begynte å steke like før sju. Det var sannelig godt det var vann i dusjen i dag.
Emma og jeg hadde dessuten fri fra gruppeoppgaveskriving i dag, og valgte derfor å utnytte dagen til litt turistgjøremål. Som å dra til indisk skredder og få kjolene hjemmeifra kopiert i spennende indiske stoffer og "låne pappesker fra postkontoret over en lengre periode".. Det var nemlig litt vanskelig å skjønne om det faktisk var et ja eller et nei på om vi fikk ta pappeskene som lå utenfor postkontoret. Jeg spurte flere ganger, men fikk den samme intetsiende hoderistinga alle gangene. Det er nemlig en kjent egenskap blant mange indere. De deler på en veldig spesiell form for hodebevelgelse som faktisk klarer å prestere å gi verken et nei eller et ja, men allikvel gi et svar.. Så vi endte opp med å ta dem, for så å liste oss fint ut derfra så usynlig man kan være med 100 handleposer og to store pappesker under armene.
I kveld har vi trent både kropp og sinn med litt yoga, og Karoline og jeg har kommet enda litt lenger i planleggingsprosessen vår i forbindelse med Thailandsturen vår neste måned. Det nærmer seg nå;) Bare litt eksamen og sånn først.

Og lykke kommer med fly fra Norge.

Så da var det avgjort, at vi velger forskjellige veier i begynnelsen av mai, Emma og jeg. Emma blir igjen for å oppleve mer av India, mens jeg har bestemt meg for å bli med Karoline østover. Ruta er ikke helt fastsatt ennå, men jeg kan også komme med et par nøkkelord: sand, sjø, nudler, Thailand og Kambodsja. Iallfall sånn til å begynne med. Med hjemreise i tid til Roskilde. Forhåpentligvis hjemme lenge nok til en liten klesvask eller to før jeg stikker dit.
Egentlig er jeg så trøtt at jeg bare hadde bestemt meg for å legge meg, men jeg havnet allikevel foran pc'en og tenkte jeg da like gjerne kunne skrive en setning eller to.
Setning nummer 1: Pizza med spinat og kanel er ingen fantastisk gastronomisk opplevelse. Det er derimot smeltet og så stivnet igjen-påskesjokolade fra Freia, og tyrkispepper! Lenge leve mammaene til Emma og Heidi. Det var som pappa så kjærlig sa det da jeg fremmet mine ønsker om en norsk påske i India: "Kom hjem, du, så skal du få så mye sjokolade du bare vil ha". Hm.. Det skal jeg huske på. Men i dag følte både Emma og jeg at vi satt i enden av regnbuen, med en påskehare på delings og en skål med lakris. Nå har jeg også feiret påske. Lykke!
Setning nummer 2: Å bryte seg inn i et gammelt fransk kolonihus er ikke så vanskelig som jeg først trodde. Det er bare å hoppe over muren. Det gikk fint det. Dørvakten vår har nemlig blitt bestefar, så da blir vi nødt å ta saken i egne hender.

De som sa det var varmt i helvete har aldri vært i Pondicherry i april.

Hørt om sommer i Tamil Nadu? Nei, få. "Ekkje nå hit" sier Cecilie (Geitung Larsen 2009). Vil starte blogginnlegget med å gratulere Bestemor med PREMIEKATT!! Darius er Europa Premier! :D

I disse oppgaveskrivetider, som er altoppslukende, er det viktig å planlegge litt. Det er nå klart at Emma og Helene på tur blir Emma og Helene på kver sin tur, etterhvert. Sånn ble det bare, ingen sure miner. Jeg og Cecilie har mange planer for hva som skal skje fra mai til slutten av juni, litt for mange foreløpig. Himalaya er et stikkord.