Vil bli frisk!

Hei! Fortsatt syk, fortsatt i Bangkok. Det ble ingen safarietur paa oss. Jeg har ligget med feberfantasier i hele natt. Argh! Hater aa vaere syk. Hvertfall naar hodet mitt er saa tett at det foeles som jeg synger paa siste verset. Men vi har iallfall byttet guesthouse til det vi bodde paa foerste gangen vi kom til Bangkok. Vi likte oss bedre der. Var saa heldige aa faa rom i femte etasje. Perfekt for en med samme lungekapasitet som en med KOLS. Men vi skal faa se ville dyr allikevel. I bur, ikke saa langt herfra. Vi faar ta til takke med det for naa. I dag har vi spist falafel, vaert paa Boots fire ganger og naa skal vi lete etter en rolig sidegate med litt akustisk gitarmusikk. Liksom alt vi orker naa. Imorgen kommer kanskje vennene vaare fra Koh Phangan. Vi krysser fingrene for det. Og paa loerdag kommer Mari, venninnen til Karoline, for aa joine reisefoelget vaart. Det var alt jeg rakk for naa. Internettkafeen stenger.

Thailand i mitt hjerte!

Hei alle sammen. Å, ja da, Mamma. Jeg skjønner du skulle ønske jeg var mer som Emma. Men det er lov å sende meg en melding i ny og ne også. Selv om internett er nokså globalt, er det telefondekning så å si overalt.
Iallfall. Vi er i Thailand. Og det er fantastisk. Nesten hele tiden. Vi har snart vært på eventyr i to uker, og det føles som om jeg kunne gjort det her for alltid.
Timene i Colombo gikk veldig smertefritt, og hellet bare fortsatte da vi ankom Bangkok. Vi ble nærmest sjokka over hvor organisert allting var. Det var skilter overalt. Og de stemte faktisk. Vi bestemte oss for å ta bussen til sentrum. Problemet var bare at vi ikke ante hvor vi ville.. Vi fant et skilt med masse stedsnavn, leste litt i bibelen, og gikk for Banglamphu. Midt i blinken. Rett til backpacker-mekka. Og det ble vi sjokkerte igjen. Folk gikk jo nærmest nakne. Små shortser, gutter uten t-skjorter. Nei, dette hadde vi ikke sett på mange måneder. Vi valgte et av mange guesthouse i LP-boka, fant det nesten med en gang, og gikk for å suge inn mer inntrykk av Bangkok. Vi kom til parallellgata. Bangkok er stort innså vi da. Den natten sovnet vi begge to før ni..
Dagene etter gikk til helgemarked og tempelkikking. Buddha er stor her, det er tilgangen på billige klær også. Og sekken min blir ikke akkurat mindre for hver dag som går. Tanken var at dette bare skulle være en holdeplass før vi skulle reise sørover til øyene på østkysten. Vi ble til søndag og reiste nedover da. Det ble 16 timer i buss og båt og ørten bytter på veien. Ingen reise jeg gleder meg å ta igjen.. Men da vi ankom Koh Tao, dykkernes paradis fikk vi igjen for den besværlige turen ned. Det var palmer, småbåter, bungalows, hvite strender og backpackere så langt øye kunne se. Karolines plan var å ta dykkersertifikat, mens jeg mest ville snorkle.
Det ble et par fantastiske dager i ro og mak på Koh Tao. Karoline er nå offisielt en ekte dykker, mens jeg fikk min rundtur rundt øya med snorkel og svømmeføtter. Og et par dager med intensiv me-time. Ganske greit etter tre måneder med heftig kollektiv-kultur.
Så gikk turen til Thailands party-øy nummer 1 før å delta på det beryktede Full Moon-party. Jeg hadde hørt nærmest ingenting om det før jeg dro dit, men ble med jevne mellomrom fortalt at det visstnok pleide å bli en uforglemmelig opplevelse av alle rundt meg. Det skal jeg ikke nekte på at det ble. Øya var fullbooket da vi kom, men vi klarte å skaffe oss en hytte in the middle of nowhere. Heldigvis var den ikke vilt overpriset heller. Der ble vi mottatt med åpne armer av et nokså slitent rockepar fra Nedeland og en gjeng herlige engelskmenn som gjorde oppholdet til en fest. Og da er det snakk om latter-fest og ikke alhokol-fest. Vi underholdt dem med å lære dem yatzi, et helt ukjent spill for engelskmannen, og hvem visste vel at et terningspill kunne ha en så sammenbindene effekt på en gjeng ukjente mennesker. Etter tre og et halvt minutt var vi brødre, søstre og venner alle sammen.
Dagen etter var det duket for den O store festen. Det ble en treningsøkt uten like. Og et minne for alltid. Sikkert så mange som 15 000 mennesker danset i takt til alt hva dj'ene hadde å tilby på en kjempestrand. Jeg har aldri vært med om liknende. For en stemning. Det var førfest på samme sted kvelden før, så jeg var litt sliten i bena etter mye dansing også da, men da vi kom oss inn i mengden forsvant alt som het trøtthet og såre føtter. Karoline, jeg og den nye familien danset og danset og danset. Helt inn i soloppgangen, og det var så vakkert. Man kan si hva man vil om slike rave-fester, men artig var det læl, og det kan jeg takke menneskene jeg var med for:D Og Kate Moss.
Morgen etter, med null timer søvn, overtrøtte som bare det, og så såre føtter at jeg knapt kunne gå, bestemte vi oss for å reise tilbake til Bangkok. Det ble 16 nye timer på buss. Men denne gangen med film! Yes, tenkte vi. Til filmen kom på. Noensinne hørt om Bevery Hills Chiuauha? (liker hunderasen så lite at jeg ikke vet hvordan jeg staver det engang). Hva tenkte de? Tror de dette var rett film å sette på der publikumet var en gjeng slitne, bakfulle ungdommer på vei fra Full Moon -party? Tror ikke majoriten var så sugne på å se en og en halv time med motehus og snakkede hunder.. Etter fem minutter ble den slått av. Takk for det. Det hadde blitt for mye for min trøtte sjel. Så satt de på Inkheart, en tusen ganger bedre film, og både energien og humøret steg igjen.
Klokka fire, midt på natt/tidlig på morgenen ble vi satt av i Bangkok sentrum igjen. Lommekjente som vi nå er fant vi veien tilbake til backpackerområdet på egenhånd. Men til liten nytte. Ingenting uten om fulle engelskmenn og horer var å se på gatene. Etter et par ulike hostels fant vi tilslutt noen som ville la oss sjekke inn klokka seks. Vi høynet standarden med å unne oss ac og nøt velfortjente timer i sengen før vi stod opp for å se litt mer av hovedstaden. Mer om det i neste blogg. Nå er Karoline sulten. Jeg er forkjøla, så matlysten er ikke helt på topp, men med nattbordet fulldekket av mediniser fra et thailandsk apotek blir jeg nok snart frisk igjen.
Vi storkoste oss så da vi leste om opplevelsene deres Emma og Cecilie. Vi ønsker dere hell og lykke videre og gleder oss til å lese mer.

Hyttetur fortsettelse

Jeg og Cecilie befinner oss fortsatt i the Queen of the Hills – Darjeeling. I litt over en uke har vi gått opp og ned bratte bakker i forskjellig gjøremål, hotellet vårt ligger ganske langt oppe i fjellsia. Vi spiser frokost hver morgen i roof top restauranten til hotellet, som er drevet av familiens fnisete tenåringer når mamma er borte. Bra gjeng det der! På lørdag feiret alle byens tempel Buddhas bursdag, noe vi fikk deltatt i. Det har seg sånn at noen dager i forveien, på vei hjem fra besøk i teplantasjen, ble vi stoppet på veien av en munk med mye på hjertet. Vi ble invitert til tempelet hans enten fredag eller lørdag og fikk en noe utilstrekkelig veibeskrivelse. Lørdag morgen spurte vi hotellets resepsjonist (som har det med å arrangere Counter Strike lan i internettkafeen) om han visste hvor vi skulle. Det viste seg å være ganske langt unna.. Det ble snakk om to store tempel som også blir nevnt i den O'Store guideboken vår. Ok – tenkte vi, det må være en av dem. Vi tok en overbetalt taxi til det første. Utrolig digert, ca 200 munker, vakkert i solskinnet. Rundt klokka ti begynte en prosesjon av trompeter og trommer (og en statue av Buddha) etterfulgt av en hel flokk vanlig og festkledde mennesker som skulle ut å lufte Buddhas tekster, båret på hode. Forsinkelsen i toget ble ganske stor også når andre besøkene skulle velsignes av hver rull. Vi prøvde spørre etter munken vår, uten større hell. Den hjelpsomme trafikkkonstabelen utenfor mente det var snakk om det andre store tempelet, i gåavstand. «How many minutes?». Etter å ha gått en to/tre av konstabelens 20 minutter i oppoverbakke, nærmest nedkjørt av toy train på joy ride, passerer vi det andre bursdagstoget. Munken vår kjører forbi i en jeep like etterpå, i motsatt retning. Vi var på vei mot det største og eldste tempelet i Darjeeling og blir tatt med et stykke tilbake på veien til det minste og nyeste tempelet i mils omkrets. Ved første øyekast trodde jeg det bare var bitteliten byggeplass i ei skrent. Seremonien, blir vi forklart, er en av de viktigste for buddhister, på den helligste dagen i året. Pinlig blir vi gjort klar over at vi er plassert på samme sted som lamaene sitter. Alle menneskene der ser ikke ut til å reagere heldigvis. Lamaene synger litt, velsigner litt, kaster ris på folk og sender en tekstmelding. Vi blir også med på runden med å drikke velsignet vann, spise noe, få oransje brus i håret og slått i hodet med en hellig skrift. Haiker hjem med en buss for 10 rupie, jevnet ut taxien fra tidligere på dagen.

Søndag tenkte vi at vi skulle se soloppgangen fra Tiger Hill, en skikkelig turistattraksjon. Vandrer nedover fra hotellet i firetiden for å finne en taxi. Begynner såvidt å ane hva vi har gitt oss ut på når vi sitter stuet sammen som sardiner med engelskmenn i en liten bil. Trodde fortsatt ikke mine egen øyne når vi ankommer nasjonalparkens parkeringsplass som klokka fem om morgenen er et himla kaos. Jeg synes at Lonely Planet bare kunne skrevet det; soloppgang på Tiger Hill er et helvetets sirkus. Punktum. Vi så saktens sola, ellers var det overskyet så vi kunne ikke se fjellene som vi hadde håpet. Vi så også indiske turister i tusentall hyle og skrike over første glimt av ildkula over horisonten. Indiske turister bor på de fineste hotellene og er mest stæsja opp av alle man ser her, de synes vi ser litt uflidde og ekle ut. Men når de fryser er alt lov, kjøkken- og badehåndkle som turban og sjal. De ser ut som en gjeng uteliggere på luksusferie. Når sola var vell oppe ble Cecile og jeg et yndet tilskudd til familiefotografiene til en håndfull småbarnsfamilier.

I dag morges våknet jeg av at det banket på døra til rommet vårt. Da jeg stakk hodet ut ble av en eller annen grunn ikke overrasket av å finne hotelleieren (familiens overhode) i full fart opp trappa med et bredt smil. «Come see the mountains!!». Vi tumler ut av senga, finner sko og ut av at klokka er kvart over fem, før vi tasser opp på taket av Hotel Aliment. Der er det klar himmel, soloppgang og en fantastisk utsikt til Himalaya! Flere av hotellets gjester står i nattøyet, gjesper og småler over hendelsesforløpet. En mer kongelig utsikt enn det vi var vitne til i dag skal du lete lenge etter.

Hyttetur Darjeeling

Darjeeling! Saa ble det hyttetur ganske saa langt over havet paa oss. Det er helt ubeskrivelig vakkert her. Etter en 12 timer lang, rykkenappette, busstur fra Kolkata og 3 timer i jeep senere foles det som vi er paa toppen av verden. Det er da jeg stusser paa hvordan de fikk etablert et kjopesenter her.. naar alt maa kjores eller baere opp en vei som faar trolltigen til aa virke litt fjollete. Temperaturforskjellen fra lavlandet er ganske markant, saa naar det sippes te til den store gullmedalje og man sover under utallige ullpledd regner jeg den tapte paaskeferien som gjennvunnet. Det tredje hotellet vi provde fallt i smak, der vertinnen med ansvaret for maten har en forkjaerlighet for europesike powerbalader: WE ARE THE WORLD! Hoyden tok Cecilie forste dagen, saa er glad vi har mange dager her oppe.
Naar jeg kom hit sondag trodde jeg virkelig ikke at det var her jeg skulle kjope mine forste gronne converse... Faar forresten se i morgen, naar guttene kommer tilbake fra trekking, om vi skal forsoke gjenta bragden.

Kolkata

Naa er endelig turen igang for meg ogsaa, etter aa ha sett alle andre dra fra Pondi. Eksamen er levert og jeg er i Kolkata! Fornoyd.
I taxi til flyplassen i gaar kjentes det vedmodig aa reise fra byen som naa foles bemerkelsesverdig hjemme. Ble veldig godt kjent med mama Rani de siste dagene i et forlatt Raj Maison. Er ogsaa veldig rart at saa mange har reist hjem til norge, der jeg innemellom slagene kunne tenkt meg aa vare i eksamensperioden. Men for vi hadde kommet oss halvveis til Chennai steg folelsen av at jeg kan ikke forlate dette landet enda. Turen gaar videre til Siliguri i natt foer vi valser videre med Darjeeling som destinasjon.
Haaper alt gaar bra med dere, Helene og Karoline!! Gleder med til aa faa oppdateringer fra Thailand.

En natt i Colombo..

Da var vi i Sri Lanka. Vi kan vel igrunn knapt si det.. Eller jo, for vi er jo det, men ikke på ordentlig. Vi sitter på flyplassen og skal fortsette å gjøre det de neste fem timene, til flyet vårt går videre mot Bangkok. Nå sitter vi mest og venter. Lurer på om vi skal fordrive tiden med å spise enda litt mer, men etter en vegburger, en lasagne, en stor posjon chips og en chai og vanilje latte er vi ikke så sugne på å spise mer på en stund. Ikke så mye som skjer her midt på natta. Folk ligger mest henslengt og sover. Overalt. Veldig stille og rolig.

Indiske menn og morgengymnastikk

Klokka er halv sju her i Pondi, onsdags morgen, men Karoline og jeg har fortsatt ikke gått og lagt oss. Det er altfor få timer i døgnet til alt vi vil gjøre før vi reiser. Som å se på spenstige indiere i trange shortser, sandaler og knelange tennissokker mosjonere i soloppgang nede ved strandpromenaden. Det var uten tvil verdt å holde seg våken til. Bonusen var derimot frokosten på Le Cafe; toast og chips smaker sjelden så godt som ekstremt tidlig på morgenen:) Planen er nå å få oss et par timer på øyet før sekken må pakkes, og siste lunsjen skal inntas hos mama Rani. Klokka to kommer taxi'en, og da er det bye bye Pondi på ordentlig. For en opplevelse!