En natt i Colombo..

Da var vi i Sri Lanka. Vi kan vel igrunn knapt si det.. Eller jo, for vi er jo det, men ikke på ordentlig. Vi sitter på flyplassen og skal fortsette å gjøre det de neste fem timene, til flyet vårt går videre mot Bangkok. Nå sitter vi mest og venter. Lurer på om vi skal fordrive tiden med å spise enda litt mer, men etter en vegburger, en lasagne, en stor posjon chips og en chai og vanilje latte er vi ikke så sugne på å spise mer på en stund. Ikke så mye som skjer her midt på natta. Folk ligger mest henslengt og sover. Overalt. Veldig stille og rolig.

Indiske menn og morgengymnastikk

Klokka er halv sju her i Pondi, onsdags morgen, men Karoline og jeg har fortsatt ikke gått og lagt oss. Det er altfor få timer i døgnet til alt vi vil gjøre før vi reiser. Som å se på spenstige indiere i trange shortser, sandaler og knelange tennissokker mosjonere i soloppgang nede ved strandpromenaden. Det var uten tvil verdt å holde seg våken til. Bonusen var derimot frokosten på Le Cafe; toast og chips smaker sjelden så godt som ekstremt tidlig på morgenen:) Planen er nå å få oss et par timer på øyet før sekken må pakkes, og siste lunsjen skal inntas hos mama Rani. Klokka to kommer taxi'en, og da er det bye bye Pondi på ordentlig. For en opplevelse!

Bye bye party/pyton-Pondi!

Da var det faktisk over. Rart å tenke på at det er over ti uker siden vi kom til India. Uerfarne og bleke var vi. Ingen av oss visste hva vi gikk til, men dæven så bra det ble! Helt vilt å tenke på alt som har skjedd. Det er så mange minner at det sikkert kommer til å ta år å bearbeide, men med sekken pakka og vel innstilt på at eventyret mitt i Pondi er ferdig for denne gang, er jeg klar for å reise videre. Og turen går til krigsherja Sri Lanka. Vi begynner iallfall der. I en natt. Og så går flyet videre til Thailand og Bangkok. Planen er en natt eller to der før vi prøver oss på tog sørover til noen av øyene på østkysten. Det skal bli deilig med litt ferie nå. For selv om vi har blitt fôra på ekstreme sommertemperaturer her, var jeg mest letta for å slippe unna nå siste uka. Som gikk fullstendig hen til eksamenskriving. Hjemmeeksamen i India. Da har jeg prøvd det også. Det var en erfaring. Ikke gøy, men det er eksamener sjelden. Men jeg bytta fra det store rommet uten AC til et litt mindre rom med AC. Det var veldig merkelig i begynnelsen. Tok litt tid til å venne seg til å ikke være klam og klissen hele tiden. Jeg la meg i et tørt laken, og våknet opp uten svetteringen på puta. Det har vært skikkelig ekkelt. Tro meg, vi vet. Det er nesten så jeg skulle ønske det heller var sikkel.. OK. Til noe litt mindre avstøtende. Og litt mer melankolsk. Det har gått så fort. Hvor forsvant alle dagene? Jeg husker vi satt inne på det lille rommet inne på det store rommet og snakket om treukers-kneika. Den husker jeg ikke så mye av. Nedturer har det vært, altså, men sånn ved veis ende er jeg bare så ufattelig glad for alt det fine jeg har vært med om her nede og alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med. Dødskult at så utrolig mange av dem bor i Trondheim. Jeg gleder meg allerede til høsten. Og til Thailand. Nå er jeg proppfull av lykke. I morgen sender jeg avgårde alt jeg ikke trenger å ha med meg videre. Litt spent hvor mange kilo det blir. Jeg har iallfall vært brutal med pakkinga. Minst mulig. I Thailand trenger jeg kun bikini, vann og solkrem.

gira og litt trist.

Trenger egentlig ikke utdype overskiften. I kveld har det blitt merkelig tomt på Raj Maison. The bubble did burst. Mange er på vei tilbake til Norge; god tur alle sammen!!

men i hodet mitt er det også mange tanker om reisen som venter. Hvis man drar til Andaman.. tar man fly da, som alle andre normale mennesker? Eller utsetter man seg selv for å ta en båttur som kan ta alt mellom 2 og 6 dager, der alle klager på lite mat og dårlige kår? hum... Hva tror du Cecilie? Planleggingen er endelig i gang i alle fulle fall.

I morgen bærer det til Mamallapuram en liten tur. ACland og gode greier. Vil så gjerne fryse litt innemellom. Kanskje det er kaldt på båten?

Og vips så hadde vi en oppgave..

Klokka ringte før åtte i dag tidlig, og da var det bare å sprette opp til morgenmøte. Joda. Vi holder fortsatt på med hjertebarnet vårt av en gruppeoppgave. Etter frokost inntok vi, de altfor velkjente, plassene våre på taket og begynte på siste innspurt. Vi hadde nemlig bestemt oss for å legge siste hånd på skriververket i dag. Det gikk mindre smertefritt, vil jeg si.. Frustrasjonsskrik/utbrudd, uling og merkelige liggestillinger på gulvet samt lovnader om sjokolade var sentrale faktorer, men jeg tror vi kan si at vi har et prosjekt nå. Selv om jeg seriøst begynte å lure på min mentale alder opptil flere ganger i løpet av prosessen. Det gjenstår fortsatt litt korrekturlesing og en ordkuttingsprosess, men det er iallfall en fullstendig tekst. Definitivt en oppgave jeg med god samvittighet kunne levert allerede ikveld.
Nå er jeg bare ekstremt stolt, og det må det få lov til å være, syns jeg. Middagen i kveld, ble spist hos rektor Selva i Auroville. Det var en arkitekturopplevelse jeg sent kommer til å glemme. Han hadde blant annet en gullfiskdam i stua, og åpnet hele veien opp fra plaskedammen og til verandaen, en etasje opp. Selvsagt en umulig konstruksjon hjemme i årstids-Norge, men en sånn planløsning blir vel feil også her under monsumtiden? Fint var det iallfall og utrolig koselig med en avveksling fra det intense skolefokuset de siste ukene. Nå kjenner jeg kveldens andre søvntog komme snart, så nå må jeg bare avslutte, ta en kjapp dusj og legge meg før jeg går glipp av det.. God natt! Og gratulerer med dagen, Kristin!

Fullmåne og bølgebrus.

Som nevnt i Emmas siste blogginnlegg har sommeren inntatt Pondi, og ja, det er veldig varmt om dagen. Absolutt ikke uvanlig med 35 grader i skyggen, hele døgnet rundt. Selv under vifta. Etter et par nokså søvnløse netter bestemte vi oss for å rømme tilbake til barndommen med en real telttur i hagen. We did it India-style, så hagen ble byttet ut med takterrasse og teltet med myggnetting. Madrassene ble også fjernet fra sengene og bært opp på flisene. Der lå vi; Cecilie, Emma og jeg og nøt synet av fullmånen og bruset fra bølgene til vi sakte men sikkert sovnet. I går kveld var det bare vakkert. I dag tidlig mest svett. Det snakkes mye om hva man bør passe seg for i India, men det som skremmer meg mest her nede er den farlige og totalt fryktløse myggen. Før vi la oss tok vi derfor på oss klær som dekket oss fra topp til tå, noe vi angret litt på da sola begynte å steke like før sju. Det var sannelig godt det var vann i dusjen i dag.
Emma og jeg hadde dessuten fri fra gruppeoppgaveskriving i dag, og valgte derfor å utnytte dagen til litt turistgjøremål. Som å dra til indisk skredder og få kjolene hjemmeifra kopiert i spennende indiske stoffer og "låne pappesker fra postkontoret over en lengre periode".. Det var nemlig litt vanskelig å skjønne om det faktisk var et ja eller et nei på om vi fikk ta pappeskene som lå utenfor postkontoret. Jeg spurte flere ganger, men fikk den samme intetsiende hoderistinga alle gangene. Det er nemlig en kjent egenskap blant mange indere. De deler på en veldig spesiell form for hodebevelgelse som faktisk klarer å prestere å gi verken et nei eller et ja, men allikvel gi et svar.. Så vi endte opp med å ta dem, for så å liste oss fint ut derfra så usynlig man kan være med 100 handleposer og to store pappesker under armene.
I kveld har vi trent både kropp og sinn med litt yoga, og Karoline og jeg har kommet enda litt lenger i planleggingsprosessen vår i forbindelse med Thailandsturen vår neste måned. Det nærmer seg nå;) Bare litt eksamen og sånn først.

Og lykke kommer med fly fra Norge.

Så da var det avgjort, at vi velger forskjellige veier i begynnelsen av mai, Emma og jeg. Emma blir igjen for å oppleve mer av India, mens jeg har bestemt meg for å bli med Karoline østover. Ruta er ikke helt fastsatt ennå, men jeg kan også komme med et par nøkkelord: sand, sjø, nudler, Thailand og Kambodsja. Iallfall sånn til å begynne med. Med hjemreise i tid til Roskilde. Forhåpentligvis hjemme lenge nok til en liten klesvask eller to før jeg stikker dit.
Egentlig er jeg så trøtt at jeg bare hadde bestemt meg for å legge meg, men jeg havnet allikevel foran pc'en og tenkte jeg da like gjerne kunne skrive en setning eller to.
Setning nummer 1: Pizza med spinat og kanel er ingen fantastisk gastronomisk opplevelse. Det er derimot smeltet og så stivnet igjen-påskesjokolade fra Freia, og tyrkispepper! Lenge leve mammaene til Emma og Heidi. Det var som pappa så kjærlig sa det da jeg fremmet mine ønsker om en norsk påske i India: "Kom hjem, du, så skal du få så mye sjokolade du bare vil ha". Hm.. Det skal jeg huske på. Men i dag følte både Emma og jeg at vi satt i enden av regnbuen, med en påskehare på delings og en skål med lakris. Nå har jeg også feiret påske. Lykke!
Setning nummer 2: Å bryte seg inn i et gammelt fransk kolonihus er ikke så vanskelig som jeg først trodde. Det er bare å hoppe over muren. Det gikk fint det. Dørvakten vår har nemlig blitt bestefar, så da blir vi nødt å ta saken i egne hender.

De som sa det var varmt i helvete har aldri vært i Pondicherry i april.

Hørt om sommer i Tamil Nadu? Nei, få. "Ekkje nå hit" sier Cecilie (Geitung Larsen 2009). Vil starte blogginnlegget med å gratulere Bestemor med PREMIEKATT!! Darius er Europa Premier! :D

I disse oppgaveskrivetider, som er altoppslukende, er det viktig å planlegge litt. Det er nå klart at Emma og Helene på tur blir Emma og Helene på kver sin tur, etterhvert. Sånn ble det bare, ingen sure miner. Jeg og Cecilie har mange planer for hva som skal skje fra mai til slutten av juni, litt for mange foreløpig. Himalaya er et stikkord.

Vår, tid og savn

Jeg kikket nettopp gjennom bildene til Ida (verdens beste søster!) på facebook, og oppdaget til min store forundring hvor langt ut i vårhalvåret vi har kommet. Hun er russ i år, og har allerede tatt sitt første bad og fått russebukse. Og jeg er ikke der.. Jeg var aldri russ selv og har alltid sett for meg at jeg kom til å være der og feire Ida sammen med henne. Men jeg er her. I det fjerne Østen. Og Ida min. Jeg vil stå med mor og far i bunaden min og bli ufattelig stolt når hun går forbi meg i russetoget, skrikende og mest høyrøstet av dem alle.. Det er en stund til 17 mai, vet det. Men da jeg så på bildene gikk det virkelig opp for meg hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne være der. Om så bare for å vekke deg med en klem ekstra tidlig de morgene du kommer hjem for å ta igjen litt søvn.. Men nok en gang er jeg på reisefot, og av egen fri vilje så jeg skal ikke klage. Av og til så tar det en stund å innse hva man går glipp av når man selv ikke er hjemme.
Jeg må tydeligvis ha mistet litt av tidsoppfatningen min da jeg kom hit. Kanskje for at dagene her er så like. Men samtidig intense. Bortsett fra et par graders temperatursøkning er det sjelden noen overraskelse hvordan morgendagen ser ut. Vinter, vår, høst og sommer.. Man merker ikke overgangene her som som hjemme. For meg kunne det fortsatt vært snø i hagen hjemme i Sandefjord, og brøytehauger på parkeringsplassen. Men det er april. Allerede, og det innså jeg nå nettopp. Har ikke våren kommet helt ennå, venter den like rundt hjørnet.
Det føles litt som boblen jeg har levd i nettopp sprakk...

Siste forelesningsdag.

Det er fredag, og vi har hatt den siste offisielle forelesningsdagen i fred og konfliktstudiet vårt. Det er helt utrolig at det snart er over. Hele uken har vi skrevet og jobbet med gruppeoppgaven vår, og i løpet av neste uke er den levert. Forhåpentligvis. Deretter gjelder det bare å kaste seg over artikkel-heftene nok en gang, og forberede seg så godt man bare orker til neste eksamen.. Det er ikke over riktig ennå, men på en måte føles det litt sånn. Et kapittel er iallfall over. Wolfgang har hatt sin siste inndoktrineringstime med oss, og i morgen sitter han på flyet tilbake til Europa. Jeg tror nok de alle fleste av oss er passelig godt hjernevaska nå. Det er flere enn meg som vurderer en master på universitetet hans i Innsbrück, og samtalene i lunsjen kan like gjerne handle om å tenke transrasjonelt eller post-moderne som å erge seg over alle fluene på duken.
Det var først etter at jeg ankom India at jeg forstod hvor lite jeg egentlig visste om studiet av peace and conflict. I utviklingsstudier har vi terpet på ulike "utviklingsskoler", og det var ikke tvil om at strategiene for utvikling var mange. I statsvitenskap fikk jeg også pugge -ismer til den store gullmedaljen, og at det fins mange ulike syn å se på samhandlingen mellom internasjonale aktører var det heller ingen tvil om. Jeg burde forstått at fred og konfliktstudier har like mange måter å fortså verden på, og at innfallsvinkelen kan være så utrolig varierende. Universitetet i Innsbrück er tydeligvis bygget på, sammenliknet med mange andre programmer i Europa, helt nye måter å tenke og undervise på. Jeg ble frelst av Wolfgangs visdom, og skal ikke nekte på at jeg ble veldig nysgjerrig på den skolen hans i Østerrike.. Hvem vet? Men først skal jeg forsøke å lappe sammen en bachelor i et eller annet av hva jeg har holdt på med de siste to årene. Nå er det iallfall natta. Gruppemøte/frokost i morgen klokka åtte. Dette her er ikke noe feriehjem, som pappa ville sagt:)