Vår, tid og savn

Jeg kikket nettopp gjennom bildene til Ida (verdens beste søster!) på facebook, og oppdaget til min store forundring hvor langt ut i vårhalvåret vi har kommet. Hun er russ i år, og har allerede tatt sitt første bad og fått russebukse. Og jeg er ikke der.. Jeg var aldri russ selv og har alltid sett for meg at jeg kom til å være der og feire Ida sammen med henne. Men jeg er her. I det fjerne Østen. Og Ida min. Jeg vil stå med mor og far i bunaden min og bli ufattelig stolt når hun går forbi meg i russetoget, skrikende og mest høyrøstet av dem alle.. Det er en stund til 17 mai, vet det. Men da jeg så på bildene gikk det virkelig opp for meg hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne være der. Om så bare for å vekke deg med en klem ekstra tidlig de morgene du kommer hjem for å ta igjen litt søvn.. Men nok en gang er jeg på reisefot, og av egen fri vilje så jeg skal ikke klage. Av og til så tar det en stund å innse hva man går glipp av når man selv ikke er hjemme.
Jeg må tydeligvis ha mistet litt av tidsoppfatningen min da jeg kom hit. Kanskje for at dagene her er så like. Men samtidig intense. Bortsett fra et par graders temperatursøkning er det sjelden noen overraskelse hvordan morgendagen ser ut. Vinter, vår, høst og sommer.. Man merker ikke overgangene her som som hjemme. For meg kunne det fortsatt vært snø i hagen hjemme i Sandefjord, og brøytehauger på parkeringsplassen. Men det er april. Allerede, og det innså jeg nå nettopp. Har ikke våren kommet helt ennå, venter den like rundt hjørnet.
Det føles litt som boblen jeg har levd i nettopp sprakk...