Thailand i mitt hjerte!

Hei alle sammen. Å, ja da, Mamma. Jeg skjønner du skulle ønske jeg var mer som Emma. Men det er lov å sende meg en melding i ny og ne også. Selv om internett er nokså globalt, er det telefondekning så å si overalt.
Iallfall. Vi er i Thailand. Og det er fantastisk. Nesten hele tiden. Vi har snart vært på eventyr i to uker, og det føles som om jeg kunne gjort det her for alltid.
Timene i Colombo gikk veldig smertefritt, og hellet bare fortsatte da vi ankom Bangkok. Vi ble nærmest sjokka over hvor organisert allting var. Det var skilter overalt. Og de stemte faktisk. Vi bestemte oss for å ta bussen til sentrum. Problemet var bare at vi ikke ante hvor vi ville.. Vi fant et skilt med masse stedsnavn, leste litt i bibelen, og gikk for Banglamphu. Midt i blinken. Rett til backpacker-mekka. Og det ble vi sjokkerte igjen. Folk gikk jo nærmest nakne. Små shortser, gutter uten t-skjorter. Nei, dette hadde vi ikke sett på mange måneder. Vi valgte et av mange guesthouse i LP-boka, fant det nesten med en gang, og gikk for å suge inn mer inntrykk av Bangkok. Vi kom til parallellgata. Bangkok er stort innså vi da. Den natten sovnet vi begge to før ni..
Dagene etter gikk til helgemarked og tempelkikking. Buddha er stor her, det er tilgangen på billige klær også. Og sekken min blir ikke akkurat mindre for hver dag som går. Tanken var at dette bare skulle være en holdeplass før vi skulle reise sørover til øyene på østkysten. Vi ble til søndag og reiste nedover da. Det ble 16 timer i buss og båt og ørten bytter på veien. Ingen reise jeg gleder meg å ta igjen.. Men da vi ankom Koh Tao, dykkernes paradis fikk vi igjen for den besværlige turen ned. Det var palmer, småbåter, bungalows, hvite strender og backpackere så langt øye kunne se. Karolines plan var å ta dykkersertifikat, mens jeg mest ville snorkle.
Det ble et par fantastiske dager i ro og mak på Koh Tao. Karoline er nå offisielt en ekte dykker, mens jeg fikk min rundtur rundt øya med snorkel og svømmeføtter. Og et par dager med intensiv me-time. Ganske greit etter tre måneder med heftig kollektiv-kultur.
Så gikk turen til Thailands party-øy nummer 1 før å delta på det beryktede Full Moon-party. Jeg hadde hørt nærmest ingenting om det før jeg dro dit, men ble med jevne mellomrom fortalt at det visstnok pleide å bli en uforglemmelig opplevelse av alle rundt meg. Det skal jeg ikke nekte på at det ble. Øya var fullbooket da vi kom, men vi klarte å skaffe oss en hytte in the middle of nowhere. Heldigvis var den ikke vilt overpriset heller. Der ble vi mottatt med åpne armer av et nokså slitent rockepar fra Nedeland og en gjeng herlige engelskmenn som gjorde oppholdet til en fest. Og da er det snakk om latter-fest og ikke alhokol-fest. Vi underholdt dem med å lære dem yatzi, et helt ukjent spill for engelskmannen, og hvem visste vel at et terningspill kunne ha en så sammenbindene effekt på en gjeng ukjente mennesker. Etter tre og et halvt minutt var vi brødre, søstre og venner alle sammen.
Dagen etter var det duket for den O store festen. Det ble en treningsøkt uten like. Og et minne for alltid. Sikkert så mange som 15 000 mennesker danset i takt til alt hva dj'ene hadde å tilby på en kjempestrand. Jeg har aldri vært med om liknende. For en stemning. Det var førfest på samme sted kvelden før, så jeg var litt sliten i bena etter mye dansing også da, men da vi kom oss inn i mengden forsvant alt som het trøtthet og såre føtter. Karoline, jeg og den nye familien danset og danset og danset. Helt inn i soloppgangen, og det var så vakkert. Man kan si hva man vil om slike rave-fester, men artig var det læl, og det kan jeg takke menneskene jeg var med for:D Og Kate Moss.
Morgen etter, med null timer søvn, overtrøtte som bare det, og så såre føtter at jeg knapt kunne gå, bestemte vi oss for å reise tilbake til Bangkok. Det ble 16 nye timer på buss. Men denne gangen med film! Yes, tenkte vi. Til filmen kom på. Noensinne hørt om Bevery Hills Chiuauha? (liker hunderasen så lite at jeg ikke vet hvordan jeg staver det engang). Hva tenkte de? Tror de dette var rett film å sette på der publikumet var en gjeng slitne, bakfulle ungdommer på vei fra Full Moon -party? Tror ikke majoriten var så sugne på å se en og en halv time med motehus og snakkede hunder.. Etter fem minutter ble den slått av. Takk for det. Det hadde blitt for mye for min trøtte sjel. Så satt de på Inkheart, en tusen ganger bedre film, og både energien og humøret steg igjen.
Klokka fire, midt på natt/tidlig på morgenen ble vi satt av i Bangkok sentrum igjen. Lommekjente som vi nå er fant vi veien tilbake til backpackerområdet på egenhånd. Men til liten nytte. Ingenting uten om fulle engelskmenn og horer var å se på gatene. Etter et par ulike hostels fant vi tilslutt noen som ville la oss sjekke inn klokka seks. Vi høynet standarden med å unne oss ac og nøt velfortjente timer i sengen før vi stod opp for å se litt mer av hovedstaden. Mer om det i neste blogg. Nå er Karoline sulten. Jeg er forkjøla, så matlysten er ikke helt på topp, men med nattbordet fulldekket av mediniser fra et thailandsk apotek blir jeg nok snart frisk igjen.
Vi storkoste oss så da vi leste om opplevelsene deres Emma og Cecilie. Vi ønsker dere hell og lykke videre og gleder oss til å lese mer.