Hot, hot, hot

Ok, kanskje den sprøeste natta til nå. Jeg tenkte jeg skulle være fornuftig og hoppet i seng til klokka elleve igår. For en gang skyld skulle jeg være uthvilt til yogaen klokka 06.00... Den gang ei. En time gikk, neste like sakte. Jeg bare lå der, uten en eneste trøtthetsfølelse i hele kroppen. Det klødde mest i alle muskler i hele kroppen. Jeg hadde mest lyst å springe på en tredemølle mens jeg lå der.. Da klokka ble ett, og jeg hadde satt meg opp for å forsøke å tøye inn litt søvn uten hell, stod jeg opp. Og merket til min forundring at alle de andre seks jentene jeg deler rom med også var våkne. Et par av de var fortsatt ute, men vi som var her var lysvåkne alle sammen. Men skulle ingen av oss sove, kunne vi like så gjerne være litt sosiale. Ble ikke særlig mye trøttere av det. Mest sulten. Så klokka tre måtte vi snike oss inn på kjøkkenet til "mor" og lage toast.
Det ble ikke mange timer på øyet i natt, med andre ord. Heller ingen yoga på morgenen, men jeg tvang med opp i otta for det. Gruppeoppgaven er fortsatt førsteprioritet, samme hvor mye søvn en har i kroppen. På lørdag skal vi presentere den for resten av klassen, men vi har mye å gjøre før den tid.
Og så har vi hatt en preview av kommende måned her i dag. 38 grader. Det er mer enn hva jeg ba om før jeg kom hit. Så vi tror det er grunnen til at vi ikke sov så godt, og at jeg måtte skifte klær i løpet av dagen fordi svetten bare sildret nedover hele meg i hele dag. I dag var det deilig å dusje.

Søndagsfølelse på en lørdag..

Da har vi hatt trønder-fæst også! Jeg vet ikke helt om det kvalifiserte til en skikkelig trønder-fæst (fordi jeg fortsatt ikke helt skjønner hva en sånn fest innebærer..), men vi koste oss. Danset og sang gjorde vi også. Til nesten hele Mc music 15-cd'en. Da ble jeg litt nostalgisk og lengtet etter søsteren og kjellerstua mi. Det er gode minner det, Ida. Og så fikk vi oss selvsagt trønderbarter alle sammen. Noen av oss så mer ut som franskmenn og pusekatter(spør Emma hva hun tenkte..), men vi var fine hele gjengen. Som forventet klarte vi ikke helt å avslutte kvelden før det ble for sent til å sprette opp, frisk og energiske, morgenen etter. Så det ble stranda i dag. Og etterpå dro vi inn til Auroville-byen, handlet litt og spiste verdens beste pizza. Det er sant, kjære venner. Den beste pizzaen fins ikke i Italia, men på en liten pizzeria langt inne i bushen i India. Med et gjestetoalett så fullt av maur at jeg ikke trodde jeg skulle komme levende ut derfra... Nå er jeg litt solbrent på brystet, trøtt og klar for film. Det føles som søndag, men jeg er glad det bare er lørdag. Det betyr fri i morgen også:) I morgen lover jeg å være mer skoleflink.

Helg, helg, helg!

Endelig helg! Og denne helgen, spesielt, tas i mot med veldig åpne armer. På mandag fikk vi en ny foreleser, O store Wolfgang Dietrich. Han er fra Østerrike, og underviser på samme universitet som Andreas; læreren vi hadde tidligere i semesteret. Helt siden jeg kom hit har jeg møtt den ene inspirerende foreleseren etter den andre, og vår kjære Wolfie skuffer ikke han heller. Livserfaringene hans er bare fascinerende. Her snakker vi om en mann med flere doktorgrader enn antall måltider jeg spiser pr. dag. Og det skal godt gjøres. Men dette er ikke bare en ekstremt ambisiøs bokorm, men også en eventyrer og anerkjent fredsforsker, i tillegg til at han har startet et helt spesielt master-program i fredsstudier, på et universitet i Østerrike. Det er som han sier. Bare fortsett å studer, reis og opplev verden, så skal dere nok se at dere ender opp som fredsforskere en dag dere også.. Greit, det:) Ok, nok skryt om ham. Eller ikke helt. Det er bare så uvanlig for meg å storglede meg sånn til hver morgenforelesning(da vil jeg vanligvis bare hjem og sove et par timer til..). Og så føle at jeg går derfra mer opplyst og enda mer forvirra, hver gang. Temaet for de to neste ukene er tilnærninger til konfliktløsning og fredsbygging, og det kan også ha noe med at jeg nyter skolen om dagen. Men timene har vel handlet om mye annet også. Til nå har diskusjonene i stor grad bært preg av en noe filosofisk tankegang, og da må jeg ærlig innrømme at jeg er ute på litt tynn is, men jeg lærer med tiden.. Og Emma hjelper gjerne til med å ta diskusjonene til et enda høyere nivå og nevne enda et par filosofer. Takk;)
Denne helgen blir det oppgaveskriving til den store gullmedaljen. Vi fikk tilbake førsteutkastet vårt på onsdag, med flere gode tilbakemeldinger, og nå er det bare å sette igang å fortsette skriveprosessen. Men i kveld skal vi ha trønder-fest, hva nå enn det innebærer, så det kan hende vi blir nødt til å ligge et par timer på stranda i morgen, før vi kan begynne å være produktive.. Din idé om trønder-party, Emma?

Lys fremtid

Det er så mye å glede seg over her i livet. Familien, vennene, kjæresten og alle de gode erfaringene og opplevelsene livet gir deg. Men livet er ikke alltid like enkelt. Motstand er det ingen som slipper unna. Sorg og smerte er noe vi alle må igjennom. Ofte følger gjerne en hel rekke av ulykker når man først føler at livet stritter i mot. Kanskje for at man da allerede føler seg svak og motstandskraften ikke er like sterk som vanlig. I India er man heller ikke spart for motstand og vanskeligheter. Vi opplever det alle på forskjellige måter og av ulike sjangre. I dag har jeg et møte med ovelegen på sykehuset her i Pondi, der jeg ble antastet av en av hans ansatte tidligere denne uka. Skoleledelsen har allerede vært i kontakt med denne overlegen og fått legen som behandlet meg sparket. Men selv om den mannen ikke jobber der lenger, betyr ikke det at saken er over. Fremover følger samtaler med sykehuset, forklaringer må gis, hendelsen må igjen gjenfortelles og orker jeg, får jeg også hjelp til å ta dette videre til indisk politi. I løpet av de siste dagene har jeg vært i gjennom mange følelsesstadier. Alt fra sinne, frustrasjon til ren selvmedlidenhet. Helt naturlige reaksjoner på en opplevelse som aldri burde funnet sted i utgangspunktet. Men jeg er ikke alene. Verken hjemme eller her i India. Støtteapparatet i de der hjemme og nettverket i India har vært uunnværlig, og flere ganger i løpet av den pågående prossessen har jeg blitt overrasket over i hvilket grad folk faktisk selv lar seg engasjere og bli berørt. Samtalen med sykehuset i dag er kanskje bare starten på en krevende prosess med flere autoriteter, men jeg velger å se lyst på fremtiden og føler meg klar til å avslutte dette kapitlet i livet mitt snart. Livet er for fantastisk og verdifullt til at vi får la oss knekke fullstendig av motstand. For belønningen for strevet er så ufattelig høy!

"Hjemme" igjen..

Da var vi "hjemme"igjen. Og det føles godt. Jeg trodde ikke jeg skulle synes det da jeg først ankom Palolem. Men etter et par dager med soling, bading i et ganske så asurblått hav og et par nye og interessante bekjentskap er jeg klar for alvoret igjen. Dagene i trehytta vår (bygd av trestokker, potetsekker og presenning), bare et par meter fra stranda, var derimot veldig bra for meg. Jeg var litt uheldig å dra på meg en magesjuke før jeg dro, noe jeg fortsatt sliter med, men mens jeg satt der i vannkanten og kjente bølgene skylle over meg så tenkte jeg at jeg var akkurat der jeg skulle være. På mandagen hadde vi en sånn "la oss gjøre alt på en dag-dag". Den innebar båttur, delfin-sightseeing, bading på "honey moon-beach", få oss henna-tatoveringer og shoppe turiststæsj, som de ikke selger så mye av i Pondi. Den innebar også Emmas første møte med kakkerlakk (krøp rundt og koste seg på tannbørsten min), og et gjensyn med en av de femti froskene vi delte hytte med. Alt i alt, et uforglemmelig eventyr. Så snart Emma og jeg blir friske nok til å bevege oss ut i områder uten toalett innenfor en radius på et par meter, tar vi fatt på skolen igjen! 

Avslutningsvis vil jeg dele verdens morsomste historie med dere. Jeg fikk den på sandwich-pakka mi på flyet.. 
-The ultimate love story-
Meet Romeo, the bad-boy rebel and Sally, the poor, rich girl. They meet on a huge ship and instantly fall in love. Their love blossoms as they dance and sing around trees and exchange secret love letters through pigeons. But fate has a different plan. A war breaks out and separates them. The next time they meet, Sally is betrothed to an oil tycoon and bumps into Romeo, who is a dance instructor in Casablanca. They try to be friends but tempers flare between the two of them. So, they part again. One year later, Romeo is on the top of the Empire State Building when he sees a glass slipper on the floor. As he picks it up, he sees Sally standing in front of him and notices that she is missing a shoe and is without a fiancé. They both realise that they still love each other. Reunited, the lovers ride off into the sunset.

Skjebnen, altså. Får det alltid som den vil;)  

Goa, here we come!

I morgen skal vi endelig ut på eventyr igjen. Ikke det at det å bo i Pondi ikke er et eventyr i seg selv, men jeg kjenner jeg har behov for å se noe nytt nå. Kan et annet sted enn Goa friste mer? Goa er en tidligere portugisisk koloni, og kjent for sin orginale hippie-kultur, surfere og fantastiske strender. Slik beskrives Goa i Cosmo: "Det er få steder i verden du finner så mange batikk-kledde og glade mennesker som i Goa. (Slapp av, jeg lover å ikke prøve hasj eller liknende) Det er like trygt som hytta på Sørlandet - bare mye, mye kulere. Du må klype deg i armen når du ankommer Palolem (det er dit vi skal!) Drømmer du? Det asurblå havet som skyller inn mot den kritthvite og nesten uberørte stranden, er som tatt ut fra en romantisk bollywood-film. Palolem er et samlingssted for avslappede backpackere med sans for strandbål, gitarspilling og øl om kvelden." 
Er det rart vi nesten besvimte da vi leste det? Dette stedet virker jo som skapt for oss. Nå blir det spennende å se om stedet lever opp til forventningene, og det får vi svar på allerede i morgen!   

Hvit gulost.

Nå har jeg klikka helt. Det må an å reise ned til Østen uten å bli gæern, men neida - det klarte ikke jeg. Jeg har slitt med hodet de siste dagene. Jeg tror det begynte med litt lite vann på mandag, enda mindre i går og i dag har jeg fått slite for det. Men nok om det. Det var ikke det jeg ville skrive om. Dette gjorde iallfall at jeg bestemte meg for en brødmiddag, i stedet for å gå ut å spise. Emma hadde brød, og jeg hadde ost og juice. Jeg åpnet kjøleskapet, tok ut osten min, men ble helt forferda da jeg så hva en av de andre jentene hadde kjøpt; hvit ost. Jeg kikket på min. God og branngul. Ja, det var sånn osten skulle se ut. Jeg spiste den "naturlig" fargede osten min, godt fornøyd. Men jeg hadde bare en osteskive, og ville spise to brødskiver til. Og jeg ville ikke ha sjokoladepålegg, men den rare, hvite osten fristet hvertfall ikke. I det jeg skulle klage til de andre, med brødskiva med sjokoladepålegg i hånda, kom jeg på hva som nettopp hadde skjedd. Jeg hadde glemt at osten hjemme i Norge er hvit, og at det var sånn osten egentlig skulle se ut. Det var den supergule osten min som hadde feil farge..  Så begynte jeg å savne osten jeg vanligvis spiser hjemme.  

Ikke lenger laptop-løs..

Nå ligger jeg i nyoppredd seng, med et smil om munnen. Jeg skriver nemlig på min egen data. Det er som å være gjenforent med en del av meg selv. Ok, tok kanskje litt i der, men det er deilig iallfall. Og det er noe som har hengt over skuldrene mine i altfor mange dager. Da dataen først bare sovnet inn en dag ble jeg helt fra meg av fortvilelse. Så skjedde det saker som fikk det lille dataproblemet mitt til å virke som en filleting i forhold. Allikevel var det noe jeg ikke helt klarte å legge fra meg. Etter flere samtaler med data-geniet av en pappa jeg har, kom han frem til at det måtte være intern-minnet på dataen som hadde streiket. Jeg fortalte dette til rektor Selva, som da endelig hadde hørt noe fra dataselskapet. De visste ikke hva som var galt, men skulle gjøre et forsøk for et beløp opp mot en hel månedslønn. Det hadde Selva nektet og han hadde da levert inn til neste firma. Han videreførte beskjeden min fra dataeksperten i nord, og i dag fikk jeg den tilbake - med et nytt intern minne! Nå kan jeg endelig ta opp kontakten med venner og familie, og på ordentlig komme igang med gruppeprosjektet om Gandhi, som mildt sagt stresser meg litt.. 

Oppdatering om været: ingen nedbør til nå, men et tynt skydekke foran sola. Eller er det bare forurensing og eksos? Hadde med genser på skolen i dag, men brukte den ikke. 

Kur for Indiafrustrasjon

*Galgenhumor * sinnamusikk * sukker (gjerne i form av chai)

Bomtur: jeg har enda ikke blitt helt fra meg av irritasjon her, noe som kan tilskrives punktene over.
Satt tre timer i buss fra Pondicherry for å gå Full Moon Walk – bare for å finne ut at fullmånen glimtet med sitt fravær. Altså, ingen barfot religiøs opplevelse på 14 km på oss. Sliten restaurant som plaster på såret. Der personalet slår ryddegutten så det synger i ørene. Rask exit. Videre, toalett i særklasse innenfor kjøkkenet- et kjøkken av type det man ikke vil se hvis man skal spise der. Albuer i røra og truser til tørk. Klarte nesten ikke tisse for jeg lo sånn.
En del antiback senere og jeg ler enda. Sjømannsprest er sendt som en engel fra Nidar og redder humøret til de mer hormonelle i gruppa. 3 timer tilbake med vissheten om gruppeoppgaven som ligger uskrevet hjemme. Test av ting-går-aldri-som-du-tror-i-India-tese. Uten unntak.

Edruelig: Morgentimene på studiesenteret var tilbake til virkeligheten for mange. Regnet pøste ned, og gjør det fortsatt i skrivende stund. Det regner ikke i India i mars. .. ser man det. Sko viser seg å være laget av papir. Det var likevel noe magisk med å sitte under tak å se på regnvått palmeparadis. Har også lært at motorsykkel og paraply er en godkjent kombinasjon. På fredag drar jeg og Helene til Goa med Ane Hedvig og Hanne .. om det regner eller ikke.

Feminist, javisst!

Det er den O store kvinnedagen i dag. 8 mars, altså, og det er kjempelenge siden jeg skrev sist. Samtidig som dataen min døde (ennå ikke begravet, men fortsatt like død) begynte rekken av ulykke og dårlige nyheter, og frem til i dag var det ikke mye positivt å skrive om. I dag våknet jeg derimot lettere til sinns og med nytt mot. Jeg begynte dagen i rett feminist-ånd med å gå bh-løs og med hevet hodet til butikken. Det føltes veldig befriende, og det er jo det som teller, sant?
I butikken satte tankekaoet i hodet mitt i gang, da jeg fikk øye på smykker til halv pris. Endre kvinnenes hverdag og skape økt likestilling med billigere øredobber? Nei, den går jeg ikke med på. Tankene mine streiket videre til kvinnene vi intervjuet i den fattige landbyen vi besøkte på fredag. De aller fleste familiene i denne landsbyen var daliter, dsv den samfunnsgruppen lengst ned i det indiske kastesystemet. Gjennomsnittsfamilien her lever på 450 dollar i året, tilsammen..
Hun ene begynte med å fortelle om mannen som nylig tok livet av seg selv fordi han ikke orket å kjempe mot fattigdommen lenger. Alene sitter hun igjen med to barn. En annen vi snakket med oppelvde å bli slått av den alkoholiserte mannen sin, hver dag. Og han sluttet ikke før de andre kvinnene i landsbyen kom henne til unnsetning. Dette er tragiske skjebner, og ikke morsomme å lese om i det hele tatt. Men dette er virkeligheten, brutal og ærlig. Og selv om vi fortsatt har mye å kjempe for i Norge når det kommer til kvinners rettigheter og likestilling, er det disse kvinnene jeg velger å tenke på i dag. Disse kvinnene våkner ikke opp med en ny ektemann selv om Nilgiris selger smykker til halv pris. Ikke gir dem det mer mat på bordet heller. Men spareordningen de selv er med på å organisere gjør derimot livet litt tryggere. Hver måned sparer de litt ekstra på en felles konto. Ikke bare beskytter dette kvinnene fra at lønnen deres går rett til mennenes drikkeforbruk, men det gir dem en sjanse til å ta opp mikrolån om de skulle trenge noe i hjemmet eller om en av barna plutselig blir syke. Det var et møte som satte dype spor i meg, men også et møte som gav meg håp. Samhørigheten dem imellom var utrolig, og spareordningen dem i mellom var deres del av kvinnekampen. Selv de som har lite, men har hverandre, har ofte nok til å få til en bedre hverdag.

Jeg leste også ut "Egalias døtre" i dag, av Gerd Brantenberg. Uten å ha lest særlig mye feministisk litteratur velger jeg å kåre denne til den beste boka hittil. Den handler om en verden der kvinnene dominerer. De har alle lederstillinger, bestemmer hvilke lover som skal vedtas og har henvist alle menn til hjemmet der de har ansvar for all reproduktiv aktivitet, bortsett fra å føde. Det gjør kvinnene selv, og så overlater de barnet til mannen rett etterpå. Dette er selvsagt en fantasiverden, men skrevet på en helt fantastisk måte. Alt beskrives gjennom en gutts synsvinkel som overhodet ikke er fornøyd med tilværelsen. Og det skjønner jeg godt. Det er mye morsommere når kvinnen og mannen behandles likt, og begge parter er like mye verdt. Anbefales!

varmt

Når Helene er laptopløs danser musene på bordet... Denne uka bør, som det forrige også burde, stå i lesningens tegn. Men dog. Henger sånn greit med egentlig. Men alt av filosofiske innslag gir meg hjemlengsel. Er det et godt tegn? Det er noe som er lite tilfredsstillende ved å lese noe som det er meningen at du skal forstå.. Det innebærer også at det er mindre opp til tilfeldighetene hvordan eksamensresultatene vil bli. Tilfeldigheter passer bedre til mitt ikke-eksisterende konkurranseinstinkt.

Vil heller planlegge tur. Pondicherry er vel og bra, men bare man sitter på bussen føles det rett. Å være i bevegelse. Tid og penger vil begrense, så blir det spennende å se hvor man havner etterpå. Mulig det blir en liten tur om et par uker, vi får se. Har LESEUKE... så. Moralske diskusjonen har startet.

Yoga på taket i dagtidlig. Klokka 6. Tror det kan bli noen interessante timer deroppe. Jeg og Tonje er stive som to stubber, og gir læreren et håp om at noen kan forbedres i denne gruppa.. kanskje.