Feminist, javisst!

Det er den O store kvinnedagen i dag. 8 mars, altså, og det er kjempelenge siden jeg skrev sist. Samtidig som dataen min døde (ennå ikke begravet, men fortsatt like død) begynte rekken av ulykke og dårlige nyheter, og frem til i dag var det ikke mye positivt å skrive om. I dag våknet jeg derimot lettere til sinns og med nytt mot. Jeg begynte dagen i rett feminist-ånd med å gå bh-løs og med hevet hodet til butikken. Det føltes veldig befriende, og det er jo det som teller, sant?
I butikken satte tankekaoet i hodet mitt i gang, da jeg fikk øye på smykker til halv pris. Endre kvinnenes hverdag og skape økt likestilling med billigere øredobber? Nei, den går jeg ikke med på. Tankene mine streiket videre til kvinnene vi intervjuet i den fattige landbyen vi besøkte på fredag. De aller fleste familiene i denne landsbyen var daliter, dsv den samfunnsgruppen lengst ned i det indiske kastesystemet. Gjennomsnittsfamilien her lever på 450 dollar i året, tilsammen..
Hun ene begynte med å fortelle om mannen som nylig tok livet av seg selv fordi han ikke orket å kjempe mot fattigdommen lenger. Alene sitter hun igjen med to barn. En annen vi snakket med oppelvde å bli slått av den alkoholiserte mannen sin, hver dag. Og han sluttet ikke før de andre kvinnene i landsbyen kom henne til unnsetning. Dette er tragiske skjebner, og ikke morsomme å lese om i det hele tatt. Men dette er virkeligheten, brutal og ærlig. Og selv om vi fortsatt har mye å kjempe for i Norge når det kommer til kvinners rettigheter og likestilling, er det disse kvinnene jeg velger å tenke på i dag. Disse kvinnene våkner ikke opp med en ny ektemann selv om Nilgiris selger smykker til halv pris. Ikke gir dem det mer mat på bordet heller. Men spareordningen de selv er med på å organisere gjør derimot livet litt tryggere. Hver måned sparer de litt ekstra på en felles konto. Ikke bare beskytter dette kvinnene fra at lønnen deres går rett til mennenes drikkeforbruk, men det gir dem en sjanse til å ta opp mikrolån om de skulle trenge noe i hjemmet eller om en av barna plutselig blir syke. Det var et møte som satte dype spor i meg, men også et møte som gav meg håp. Samhørigheten dem imellom var utrolig, og spareordningen dem i mellom var deres del av kvinnekampen. Selv de som har lite, men har hverandre, har ofte nok til å få til en bedre hverdag.

Jeg leste også ut "Egalias døtre" i dag, av Gerd Brantenberg. Uten å ha lest særlig mye feministisk litteratur velger jeg å kåre denne til den beste boka hittil. Den handler om en verden der kvinnene dominerer. De har alle lederstillinger, bestemmer hvilke lover som skal vedtas og har henvist alle menn til hjemmet der de har ansvar for all reproduktiv aktivitet, bortsett fra å føde. Det gjør kvinnene selv, og så overlater de barnet til mannen rett etterpå. Dette er selvsagt en fantasiverden, men skrevet på en helt fantastisk måte. Alt beskrives gjennom en gutts synsvinkel som overhodet ikke er fornøyd med tilværelsen. Og det skjønner jeg godt. Det er mye morsommere når kvinnen og mannen behandles likt, og begge parter er like mye verdt. Anbefales!