En film med budskap

Nok en onsdag med film i dag. Denne uken "Battle of Seattle",  en helt fantastisk film om demonstrasjonene i forbindelse med WTO-forhandlingene i Seattle, et par år tilbake. Filmen var en spillefilm og ikke en dokumentar, men basert på virkelige hendelser, så på ingen måte ren fiction. Fakta fra virkeligheten ble presentert gjennom hele filmen for å støtte opp under budskapet. Det lød noe i nærheten av: hat WTO, gå i fredelige demostrasjoner, vold leder ingen vei, og kjemp for hva du tror på - det lønner seg i lengden. Ikke rart jeg dro derfra mer optimistisk enn på lenge, og med en tro på at det jeg studerer ikke er helt håpløst. Man trenger sånne friske innslag en gang i blant. Neste gang jeg tviler skal jeg se den igjen, og gangen etter det også.  

Gratulerer, Slumdog Millionaire

Vi hadde celebert besøk på skolen i dag. Læreren vår, Andreas, fikk et litt uventet besøk fra en kollega fra Østerrike. Hun ble så imponert av skolen og studiet vårt, så hun tilbød seg å fortelle litt om det arbeidet hun har drevet med de siste femten årene som både forsker og lærer. Jeg satt der med spissede ører, og tenkte bare: der hun er nå, vil jeg også være om 15 år! Det var virkelig en super dame. De siste 15 årene hadde hun jobbet med uttallige prosjekter i hele India og reist rundt i landet i tilsammen 3,5 år. Før forelesningen fikk jeg gleden av å spise frokost med henne og da kom vi i snakk om den aktuelle filmen Slumdog Millionaire. Litt artig å være akkurat i India når den filmen stikker av med så mange som åtte Oscar! I følge indiske medier er det nærmest en folkefest i dag, og bevis på det fikk vi da vi kom på butikken i ettermiddag og så en kjempestor plakat til ære for filmen og alle dens involverte. Men i forkant av filmens mange nominasjoner og positive kritikk har det pågått heftige debatter om den her i India. For det første vises ikke filmen i andre indiske byer enn Mumbai, så alle i klassen som håpet å få se den her i Pondi får nok tålmodig vente til den kommer ut på svartemarkedet. Selv så jeg filmen før jeg dro, og elsket den! Jeg falt for hva jeg oppfattet som ærligheten bak mange av problemene India strir med og selvsagt den sterke kjærlighetshistorien, men tenkte ikke da på hvordan indere generelt kom til å oppfatte filmen. Mange her mener nemlig den setter India i et negativt lys ved å filme slumområder og fattigdom, og tar fokuset vekk fra alt det India har å være stolt av. Det lages tusenvis av slike filmer i bollywood hver dag, sies det, men filmen er ikke bra nok før den får vestens anerkjennelse. Dette begynte jeg først å tenke på etter jeg kom hit. Men igjen. Det er stor forskjell på rurale og urbane India, fattig og rik, de maktesløse og de med penger. Det er ingen hemmelighet. I alle store indiske byer finnes det slumområder der folk lever i små skjul uten verken tilgang på vann og elektrisitet. Dette løses kanskje ikke ved at en engelskmann produserer en film som belyser denne urettferdigheten, men det gir iallfall verden et innblikk i hvordan livet til mange kan være i et land som om 20 år antas å være en av de største økonomiske maktene i verden. En film å debattere er iallfall helt sikkert. Så gjenstår det bare å se om filmen nå blir vist på flere indiske kinoer, etter alt mediaoppstyret den har fått i forbindelse med årets Oscar-utdeling.  

Internett er tilbake!

Internett er tilbake og det er så ufattelig deilig. Ikke det at jeg hadde blitt bombardert av meldinger på verken facebook eller mail, men jeg synes bare det er en trygghet å ha det tilgjengelig. I tillegg til at Skype, som etter at jeg flyttet ned hit har fått en veldig avgjørende rolle i livet mittt, ikke fungerer uten internett. 

Det føltes nesten litt merkelig å ta bussen til skolen i dag, fordi det var så mange dager siden sist. Vi har nemlig hatt langhelg. Det som kunne blitt en effektiv lesehelg for mange, ble i stedet en velfortjent mini-ferie. Jeg vet ikke, jeg. Det tar på å være her. Varmen, det endeløse kaoset - alltid, totalt mangel på stillhet, det gjør noe med deg. Noen valgte å fylle opp batteriene ved å dra ut av Pondi, mens mange valgte å bare bli igjen i palasset. Det angrer jeg ikke på at jeg gjorde. Papa Raj hadde dratt på weekend-tur; og når katten er borte, danser musene på bordet. Det var akkurat det vi gjorde. Ok, nå skal jeg ikke ta helt av, for så vilt ble det vel aldri, men vi fikk endelig utnyttet palassets enorme terrasse og hageareale litt. Det tror jeg Mama Rani bare satte pris på. Jeg husker ikke om vi har skrevet noe særlig om huset før, men det er iallfall stort. Vi er drøyt tjue elever som bor her. Det antallet kunne gjort de fleste hus i det miste laget, men ikke dette. Selv om jeg sover i noe som kan se ut som en dekorert gymsal (størrelsemessig) med fire andre.. Privat liv derimot, er mer: hæ? Men det er jeg vant til fra månedene på Gunilla, så det er ikke noe problem. Det eneste er kanskje mangelen på stikkontakter når alle sitter rundt spisebordet. Jada. I-landsproblem deluxe. Vi for se om vi finner den ene butikken i Pondi som har spesialisert seg på skjøteledninger en dag. Jeg vet den fins, vi må bare finne noen som kan vise oss hvor..

Ok, helgen da. Stranda har vi iallfall besøkt, og Surguru (yndlingsrestauranten) sikkert alle dager bortsett fra fredag, for da bare måtte Maren ha litt kjøtt.. Hmm. Emma og jeg var faktisk på skolen på fredag, selv om vi hadde fri, men det var igrunn mest for å få tilberedt frokost og lunsj.. På søndag prøvde vi oss på markedsshopping og det var en spesiell opplevelse. På søndager er nemlig veldig mange butikker stengt, men for allikevel kunne tilby folk varene sine dekker de til veikantene med tepper og flytter ut det meste av hva som vanligvis er inne i butikken ut på gata. Smart, hva? I tillegg til at andre også får selge hva de har å tilby av ting og tang. Det var som en god blanding av et loppemarked og utsalt av smågjenstander som skrutrekkere, tannbørster, hårstrikk, nøkkelringer og piratkopierte cd'er. Det ble det varmeste eventyret etter fortsvandringen, men vi kom iallfall hjem med en film vi kunne se på kvelden.  Tv har vi heldivis ikke; det er pinlig nok at vi ikke rer sengene våre selv hver morgen, så vi endte opp med å sitte fire passe store jentehoder foran en liten bærbar pc. Det ble godt og trangt, og filmen fungerte. 

Jeg trives fortsatt veldig godt her i Pondi, selv om jeg skjønner de som kommer hjem fra India med blandede følelser. Denne helgen har jeg stritt litt med feministiske utbrudd, som jeg til nå har klart å holde for meg selv.. Men jeg sier bare: neste gang en gutt spør meg om han kan ta bilde av meg med mobilen sin på vei til stranda, eller sniker i køen i butikken(enten for at jeg er turist eller jente), eller sitter i et buskkass for å glane mens jeg soler meg, så sprekker jeg! Eller det kan jeg jo ikke, fordi dette er en del av den nye hverdagen nå. Jeg sliter bare litt med å godta det.. Nå er det ikke sånn at alle gutter i Pondi er svin, overhodet ikke, men jeg er så lei av å gå gatelangs med hodet ned i bakken for å unngå alle mulige blikker og gud-forby, by meg frem ved å smile til feil mann. Jeg går alltid tildekket, følger så mange normer og regler jeg vet om, men allikevel er det ikke nok.. Etter et par uker så legger jeg vel ikke merke til det lenger, så jeg får bare vente og være tålmodig til da. Heldigvis har jeg havnet med verdens herligste jentegjeng, og de gjør selv feminist-dagene mine til en fryd her i India.

Og Elin (Annette, min engel): Dødskult at du kommer til India. Jeg håper vi får muligheten til å ses:) 

Bra bra.

Det har ikke vært mange ganger jeg har våknet opp her og tenkt "hvor pokker er jeg?".. men hadde en slik opplevelse på skolen i dag. Tror Helene opplevde mye det samme. Etter lunsj sovna jeg i en hengekøye, med musikk og boka over hodet. Halvt våken halvt i søvne hører jeg mange jentestemmer og latter. Tenker at hva skjer for jeg er jo fortsatt i hengekøya, og vi er kanskje 6 stykker igjen på skolen.. åjoda. Rundt meg står kanskje en 20 indiske skolejenter som peker på meg og ler. De er to klasser som er på besøk, rundt 60 stykker. Å være en attraksjon på den måten er fryktelig uvant. Men jeg må jo se fryktelig merkelig ut der jeg ligger. Får vite at de er rundt 15 år og går på en skole 2 kilometer fra vår, i landsbyen. Komplementene hagler, pluss bemerkninger som «funny voice!». Jotakk. Virker som de prøver å suge opp alt de kan om oss og hvordan vi oppfører oss. Indere sier ikke ja, og de nikker sjelden, vagger hodet fra side til side derimot, det kan de. Som om de er dårlig hengsla, litt vanskelig å forstå om det betyr enten ja/tja/nei/du er teit/hahaha/kanskje/kanskje i ditt neste liv osv.. Disse jentene prøvde å nikke som meg, overivrige.

Bare lille Pondi er virkelig merkelig for meg som aldri har vært utenfor Europa. Bare på en butikk i nærheten i går, når Cecilie skulle kjøpe juice, går prosessen som følger; finn juice, ta med til kassa, de tar juicen, får en gul lapp der det står juice, neste kasse betale, bestemmer seg for å kjøpe potetgull også, får en lapp til, betaler, stempler lappene, tar med den ene til en kasse, der man tydeligvis har skrevet feil, blir litt roping og skriking før lappen blir stemplet på nytt. Samme prosess med juicen igjen. Ferdig, ler og går ut.
Er også litt spent på hva videre dyrelivet har å by på her nede. I forelesningene blir vi stadig avbrutt av at noen av de lokale, gigantiske, edderkoppene har funnet veien igjennom nettingen. Ellers så blir jeg distrahert av at en av de mindre, hoppende, edderkoppene trasker rundt i nakken på personen foran. Løshunder og kråkeaktige fugler er også fast inventar. Det er ikke alle de store insektene som er så skumle, det er bare det at jeg aldri har sett lignende før, det kan være hva som helst, egentlig. Fra en annen planet for eksempel...

Har ikke spist kjøtt på ti dager nå, fått beskjed fra Morten at hvis jeg blir vegetarianer skal han sette meg ut i skogen. Det blir kjøtt når jeg kommer tilbake til Norge igjen, men akkurat nå trives jeg veldig godt med å spise alt annet.

De inderne jeg har snakket mest med til nå er de som har klart seg veldig bra her. Og de har en fellesnever alle sammen, de kan være hvor trivelige som helst, le og prate og spørre spørsmål. Men når det blir snakk om penger eller betaling så blir de beinharde. Da er det steinansikt og business.

Chai er forresten veeeldig godt. Alt annet også forøvrig, vet det er noen her som ikke er helt enige. Link til Marens blogg; www.mareniindia.blogspot.com

Hos en indisk optiker

Vi har ikke strømavbrudd, altså. Vi har det bare bortprioritert bloggen litt, men tenkte å gjøre opp for det nå. I går dro vi på Auroville Beach for å lese og sole etter skolen. Auroville beach ligger en 15-minutters tur unna Pondi sentrum og tilhører egentlig en hippiekoloni i området, men det er ikke verre enn at også vi får bruke stranda deres. Det ble vel kanskje ikke så heftig lesing der vi lå i sanda og forsøkte å være produktive, men de fleste kom igjennom et par artikler før vi dro mot sentrum igjen, fulle av herlige d-vitaminer. Det var da vi tok turen innom en indisk optiker for kjøpe briller! Helt siden jeg ble hekta på floker i håret og grønnsaker, har jeg ønsket meg farfar-briller, og dette er virkelig mekka for sånne innfatninger. Overalt i byen ser jeg eldre mennesker med det ene morsomme paret etter det andre, og jeg blir helt grønn av misunnelse. Butikken lå opp en snirklete trapp i andre etasje, og hadde jeg ikke fått veibeskrivninger av en venninne i klassen, hadde jeg nok aldri visst at den lå der. Som en skjult perle, dekket av av fargerike reklameplakater. Inne i butikken ble vi vennlig mottatt av en hel horde menn i alle mulige aldre, og det første som lyste opp under disken var brilla mi. Trodde jeg iallfall. Men det viste seg at de tjue brillene de hadde under glassdisken, bare var en brøkdel av hva de gjemte i skuffer rundt om i resten av butikken. For en god time var jeg så nære himmelen som jeg har vært på lenge. Vi kikket på kanskje 57 par før Emma, Karoline og jeg bestemte oss for de vi ville ha. Jeg endte opp med to lesebriller og et par solbriller, men før de kunne bestilles måtte jeg ta synstest. Den ble tatt i en campingstol midt i rommet og den elektroniske bokstavtavla var strategisk plassert der det var plass, oppe i et  hjørnet over disken. Det er det som er så fantastisk praktisk og sjarmerende med India. Alt skjer på plass her. Mye iallfall. Er skoene dine ødelagte så bytter de såle mens du ser på, og skal du kjøpe briller og behøver en synstest er det det minste problemet i verden. Alt utstyret ligger i en kasse ved vinduet, klart til bruk. Ikke snakk om å bestille noen time eller sette av et fancy rom til det. Og brillene er klare om to dager. Kan tro jeg gleder meg! Det artigste, uten om brillene, var prisen, men den kan vi avsløre en annen gang. Det blir så mye stress om alle svaksynte fra vesten skulle fly til Asia for å kjøpe briller - bare fordi briller hjemme koster opp mot en årslønn.. Men billig var det. Omtrent like billig som middagen i går til 4 norske kroner. Og jeg lover at jeg ble mett!  

I dag har vi hatt forelesning og seminar, lest artikler i hytta i vannet og ikveld skal vi se på film med klassen om privatiserte militærstyrker i Irak. Det kan høres ut som en ferie, mye av det vi skriver om i bloggen, men tro meg; det går mest i krig og fred og sånn. Ikke det at jeg klager på det heller:)

Første ordentlige skoledag

Det var første ordentlige forelesning i dag, og også dagen for det store skumle foredraget vi har forberedt hele uka. Ok, så mye innsats hadde vi kanskje ikke lagt i det, men det innebar å si noe høyt på engelsk om konflikten i Burma og det var nok for å gjøre meg litt sånn smånervøs. Men dette var etter lunsj. På formiddagen hadde vi første time med den nye foreleseren vår for to uker fremover, italienske Andreas. Han virket som mer enn en real kar og trolig et kommende forbilde for mange i klassen. Det virket som om han hadde bodd over hele verden allerede, tross hans unge alder, og det satte virkelig igang tankene mine om fremtidige utdanningsplaner. Jeg blir så nygjerrig når jeg hører om alt det morsomme folk har gjort til nå. Ikke det at jeg sittet på en stubbe i skogen hele livet jeg heller, men det er alltid artig å få litt inspirasjon for fremtiden av folk med de samme interessene som deg selv.
Vel hjemme i Pondi var det tid for nok en bytur. Det blir et par av de i uka. Nå i begynnelsen er det alltid noe vi føler vi trenger eller behøver å fikse; i dag var det mobil og yogamatte. Nei, mamma. Jeg har ikke vært flink. Første uka var det for mye på skolen og nå finner jeg ikke yogamatte noe sted, men jeg skal gjøre en innsats igjen så snart jeg kan. Snart setter vi igang med yogatimer hver morgen her i palasset vårt, og da skal jeg spørre yogalæreren om hun skal skaffe meg en. Men jeg puster og sånn da, ordentlig dypt flere ganger om dagen:)
Etter en kraftig middag på den nye stamrestauranten vår, Surguru -100% vegetar, var det hjem for å lese litt pensum. Vi endte opp med å se på hysterisk morsomme og unødvendige punjabi-kjøp (indiske tunikaer med bukse) og snakket litt om mageproblemer og avføring. Det er mest det det går i for tiden. For øyeblikket virker det som om de aller fleste på huset er litt sånn småugne i kroppen, og selv om vi bare har kjent hverandre i en drøy uke har det allerede blitt en rimelig uhøytidelig og løs stemning her. Det passer meg bra igrunn!  

Haha! You are the most tired one..

I dag var det klasseutflukt til et stort fort, som stod på opplevelsesmenyen. Like etter lunsj dro vi avgårde i to proppfulle busser, med mål om å nå det berømte Gangee Fort to timer senere. På veien fikk vi en ytterligere innføring i indisk kvalitetsmusikk, men jeg tror de fleste nå er så akklimatisert at de knapt la merke til at vi hørte på dette i stedet for P4. Ute på landeveien fikk vi se indiere på indiere ute på søndagsshopping, og ytterligere bevis på at hvis du tuter hardt og lenge nok, så flytter både biler og kuer på seg. God og svett i ryggen kom vi frem til et grønt og frodig område, omringet av fjell av store runde steiner. Jeg har aldri sett noe liknende noen gang. Som alltid ble det litt venting før selve sightseeingen begynte, men etter at nesten alle jentene hadde prøvd hullet i bakken, her kjent som toalett, var vi klare for take-off. Og det ble et eventyr noen av oss sent vil glemme. Like innenfor inngangen ble vi fortalt at her inne styrer de mange apene fortet og ruinene, og at vi måtte holde godt på både vesker og kameraer om vi ikke ville donere noe mer til apenes samling av stjålne turist-gjenstander. En god stund gikk vi rundt i kanskje 35 grader og undret om dette var verdt to timers busstur, vel utvitende om at dagens mål befant seg 2 km heftig klatring og tilsammen 625 trappetrinn oppover. Et par av oss pustet litt ekstra tungt da vi fikk høre reiseruta. Men herregud, flere av oss har jo besteget høyere topper før. Vi bestemte oss derfor for å gyve løs på det med en real dose optimisme og pågangsmot i stedet! For et par år siden gikk jeg opp til toppen av Galdhøpiggen med pappa, så jeg skulle ikke være noe dårligere denne gangen. Shit, som jeg angret på det løftet til meg selv 200 trappetrinn senere. Jeg pustet som en med KOLS, og av og til måtte jeg bare le når jeg kikket ned på føttene og hva jeg hadde tatt på meg av fottøy denne morgenen - ikke noe mindre turistaktig enn flip-flops. Hvor var joggeskoene når jeg trengte dem så sårt..? Bare meter før toppen gikk vi forbi et par slitne indiske menn, da hadde kanskje 10 blodrøde klassekamerater gått forbi allerede. I det de fikk øye på meg bryter de ut i latter alle sammen og skriker: Hahahahaha! You are the most tired one! Først kvesser jeg tenner og grynter noe på et språk ikke engang jeg kjente igjen, før jeg tok meg sammen og sa så rolig jeg kunne: But you just wait and see, I'm going to make it.. Ikke engang jeg trodde særlig på det da, men bare et par minutter senere kollapset jeg over en stein, på toppen! Det var toppen av lykke og jeg delvis slukte vannet jeg hadde båret på som et kjært barn hele veien. Beina dirra som aldri før, og selv om jeg er litt pinlig berørt over å være i så elendig form vil jeg allikevel unnskylde meg med at jeg totalt skrapa magesekken og alle tarmene i går, i tillegg til at det var syykt varmt. Bare spør hvem som helst som ble med opp. Men utsikten var vel verdt den noe tøffe søndagsturen, pluss at vi så utrolig mange søte aper på veien. Dere skal alle få se når vi blir litt mer tekniske av oss..  

Bank i bordet.

Jeg vil ikke bli dårlig. Men kommer det så kommer det. Lett angst for å gå glipp av ting her, det skjer noe hele tiden. Enten så er det skole, eller så er det noe annet. Kanskje det er min manglende folkehøyskoleerfaring som biter meg i revva. Ro ned. Egentlig er det ikke så vanskelig å roe ned. Det er jo egentlig en fulltidsjobb å sørge for at den bleike kroppen ikke skal bli tomatfarget. Og kjempe unna mygg. Skal man lese i tillegg ooog være spyklein? Prioriteringene og forhåpentligvis arbeidslysten kommer sikkert etter hvert. Spurte papa Raj om strømbrudd var vanlig, skulle jeg ikke gjort. Det er mange ting som går på stoltheten løs her. Mennesket går ikke trapper en gang, snedig, fantastisk type! Føler meg veldig heldig som er under papa Raj og mama Ranis vinger.

Det måtte jo komme..

Så ble jeg magesjuk tilslutt jeg også. Jeg har vel egentlig bare ventet på det, men overbevist meg selv om at Pondi-bakteriene og jeg kom godt overens eller noe, og dessuten har vi vært utrolig påpasselige med antibac'n og nesten bare spist på trygge plasser.. 
Da jeg våknet i dag tidlig derimot visste jeg at ikke alt var som det skulle, men jeg ville ikke innse at det var magesjuke før jeg lå med hodet i do. Først trodde jeg kanskje det var varmen som tok meg, fordi vi har hatt strømavbrudd fra i dag tidlig til nå på ettermiddagen, så viftene sluttet å fungere - noe som igjen gjorde rommet vårt til en badstu. Så trodde jeg kanskje jeg var så slapp fordi jeg var dehydrert, men så begynte fyrverkeriet i magen og da jeg skjønte det. Med ett syntes jeg veldig synd på selv der jeg lå på baderomsgulvet i forsterstilling og gråt, og bare ventet på neste spyrunde.. Joda, jeg er egentlig litt av en tøffing, men når det kommer til oppkast og mageproblemer og sånn vil jeg helst bare bli tatt hånd om og strøket på ryggen.. Det må vel være lov til å innrømme det.

Smiiile! Wait, wait, wait..

Jeg våknet nettoppp, selv om klokka bare er sju her i India. Men da jeg kom hjem fra skolen i dag var batteriet mitt helt bunnkjørt og jeg gikk virkelig på reservene. Det har nemlig vært en litt spesiell dag på skolen i dag. For det første ankom vi senere enn noen gang. Dette fordi Mama Rani måtte kle på rundt 15 litt morgentrøtte, oppspilte jenter i sine nyinnkjøpte sarier. Vi andre som ikke hadde valgt den tradisjonelle sarien, hadde gått for såklate punjabier, som er mer tunikaliknende kjoler i forskjellige variasjoner med løse bukser under. Det føltes som et veldig rett kjøp i butikken, men da jeg så alle de andre jentene i sine flotte kreasjoner, i alle verdens farger, ble jeg litt misunnelig og ønsket at også jeg var rullet inn i mellom 5-9 meter med stoff. Nå er det ikke sånn at vi går med dette hver dag, men vi ville pynte oss litt ekstra for klassebildet vi tok i dag. Fotografen var samme mann som hjalp meg med å skaffe passbilder til det nye indiske sim-kortet i går, og også samme mann som egentlig først og fremst tar bilder i brylluper og gjerne ville ha med både Emma og meg i neste han skulle i. Det er tydeligvis helt vanlig her. Er det fest, skal helst så mange som mulig være med på festlighetene. Selv de du egentlig ikke kjenner..   
Vi ble stilt opp etter fotografen og alle hans hjelperes beste evne, og ble deretter skreket til: Smiiiile! Wait, wait, wait! Den første delen kjenner jeg til, men den hysteriske vinkinga fra assistenten som etter hvert bilde skek: wait, wait, wait.. tok jeg ikke helt. Vi satt jo allerede musestille. Var han redd vi skulle springe avgårde? De fleste av oss var som sagt rulla rundt i metervis med stoff, de kunne jo knapt gå.. Men det fikk oss i allefall til å trekke på smilebåndet, også etter 15. bilde, altfor mange timer for tidlig på dagen..  
Som en del av den indiske innføringen ble vi også innviet i et riktig indisk måltid, med alt som hører til. Lunsjen ble servert på et palmeblad, vi fikk sitte på matter på gulvet, og bestikket var gjemt uhyggelig langt unna -men jeg kunne ikke vært mer glad for det. Endelig fikk jeg spise med fingrene igjen, og dette uten å bryte mot normer og regler innført i barndommen og pappas ramaskrik fra andre siden av spisebordet. Åh, som jeg har savnet å grise med maten på den maten. For det ble litt av et gris. Men akkurat sånn er det å spise på ekte indisk vis;) Er det rart jeg trives?

Ting som man kan snuble i på gata. Eventuelt ikke vil tråkke i.

Folk. Kokosnøttskall. Kuskit. Fjell med søppel. Urin. Løshund. Bjeffende løshund. Sovende mennesker. Barn med tutesko eller bjeller. Råtne tomater. Chaikopper. Rickshaw. Ku. Elefant. Kjøkkenet til noen. Kolan = kvit tegning utenfor dører. Høydeforskjeller. Åpen kloakk. Sykler og biler og busser. Skolebarn i blå uniformer og fletter. Folk som tisser. Bananklaser. Damer som fletter blomster til håret. Haug med murstein. Haug med sand. Stillas. Palmer. Evnukker. Ekorn. Tiggere. Turistfeller. Franskmenn. Filmfolk fra Bærum. Plastikk. Haug med kokosnøtter. Damer i sari. Mannfolk i dhoti. Folk som gliser, til deg. Folk som ler, av deg. Tynne katter. Gullstatuer. Tempel. Skur. Luksushotell. Gatekjøkken.

Varme og kultur

Dette blir første blogginnlegget jeg skriver siden jeg kom til Pondi.  Det er så mye som har skjedd siden vi kom og så mange nye inntrykk at jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.. Alt er bra med oss i allefall. Vi overlevde taxituren ned hit, som dere forstod på innlegget til Emma, og vi har begge blitt innlosjert på hvert vårt rom i huset til Mama Rani og Papa Raj. De er helt fantastiske, og huset vi bor i er helt ubeskrivelig. Vi skal forsøke å legge ut bilder så dere skal få se. Men det var ikke akkurat standarden jeg ventet meg. Jeg ble positivt overrasket. Visstnok dusjer jeg med øse, men jeg slipper å gå på do i et hull og jeg har vifte på rommet. Dere skulle bare visst hvor nødvendig den vifta er. Allerede nå er det hetebølge her, føles det som, men her i India er det fortsatt vinter og sommervarmen er den alle her går rundt og venter på. Den kommer har vi blitt fortalt, snart.. Jeg er litt redd den, men forhåpentligvis blir jeg mer og mer vant med varmen som tiden går. Det går bra, altså. Det er bare føles litt unaturlig å dekke meg til med klær fra topp til tå når jeg går ut døren istedet for å ta av meg på grunn av varmen. Men sånn er kulturen og den har jeg ingen intensjoner om å gå imot.
Apropos kultur. India har en helt fantastisk måte å organisere trafikken på. Veiene er for alle, både mopeder, kuer, biler, mennesker og sykler kjemper alle om en plass i bredden. Størst går først, og de som kan, tuter for å indikere at de kjører forbi, vil fortere frem eller bare for å hilse. Dette gjør derimot bare det å gå på en indisk vei til en kunst man bare må lære seg; en kunst jeg synes jeg takler bedre og bedre for hver dag som går. Den beste måten er å bite tennene sammen, sette opp steinansiktet og ikke se seg tilbake når bilene kjører mot deg fra hver sin kant. Ha målet i siktet, som alltid er å komme seg over til andre siden i live, og gå! Det har gått bra til nå..
Skolen er et kapittel for seg selv, men det får vi ta en annen dag. Klokka er allerede langt over leggetid, og imorgen vet jeg kommer til å bli en lang og spennende dag. 

inntrykk

i gang i gang. Sitter inne på internetkafeen coffee.com. Her glemmer man hvor i verden man er, nesten. Mest fordi de har god kaffe! Det er onsdag og jeg er nettopp ferdig med tredje skoledag. Mener jeg å tro. De siste dagene, siden vi kom hit på søndag, har gått kjempefort. Det virker som om hodet setter en grense for hva man klare å ta inn av inntrykk, og plukker ut tilfeldige ting som fester seg. Taxituren fra Chennai til Pondicherry dreide seg for min del om «oi ku», og fortelle meg selv at taxisjåføren vet hva han driver med, til jeg sovna. At Pondicherry er en lite ekstrem by har jeg vanskelig for å forestille meg, men allerede andre dagen ble det lettere å sortere hva man ser. I dag er det enda enklere. Det er varmt, og tutende. Det er aldri helt stille her. Trives så utrolig, allerede. Vil bare se mer, vite mer.

Vi kom oss til Mumbai!

Hei alle sammen!
So far, so good. Vi er for tiden i Mumbai. Bagasjen er fortsatt med oss, og bortsett fra troettheten er alt bra med oss. Flyturen gikk som en dans paa roser og til tross for mengden folk om bord foelte vi oss som kongelige. Maten var upaaklagelig, og vi gleder oss allerede til neste indiske gastronomiske opplevelse.
Naa venter vi bare paa aa faa gaa om bord i flyet til Chennai, og om et par timer skal vi faa se det foerste av hva som kommer til aa vaere hjem en god stund fremover.
Foer vi avslutter vil vi gratulere mamma Marit og mamma Monique med morsdagen.

Eventyret har begynt!

Velkommen til Emma og Helenes reiseblogg!
I dag startet reisen vaar for alvor og sommerfuglene herjer i magen. For oeyeblikket befinner vi oss paa Heathrow flyplass og venter paa neste fly mot Asia. Det forventes aa gaa klokka ni, saa vi har fortsatt noen timer igjen paa terminal tre sammen med alle andre som skal reise mot Oesten! Reisen har til naa gaatt uten problemer og vi krysser fingrene for at det neste doegnet gaar like bra. Til tross for at vi begge er utrolig spente paa hva som venter oss de neste maanedene, foeles det veldig trygt aa vaere to og magefoelelsen er overraskende god. La eventyret starte, vi er klare!