Internett er tilbake!

Internett er tilbake og det er så ufattelig deilig. Ikke det at jeg hadde blitt bombardert av meldinger på verken facebook eller mail, men jeg synes bare det er en trygghet å ha det tilgjengelig. I tillegg til at Skype, som etter at jeg flyttet ned hit har fått en veldig avgjørende rolle i livet mittt, ikke fungerer uten internett. 

Det føltes nesten litt merkelig å ta bussen til skolen i dag, fordi det var så mange dager siden sist. Vi har nemlig hatt langhelg. Det som kunne blitt en effektiv lesehelg for mange, ble i stedet en velfortjent mini-ferie. Jeg vet ikke, jeg. Det tar på å være her. Varmen, det endeløse kaoset - alltid, totalt mangel på stillhet, det gjør noe med deg. Noen valgte å fylle opp batteriene ved å dra ut av Pondi, mens mange valgte å bare bli igjen i palasset. Det angrer jeg ikke på at jeg gjorde. Papa Raj hadde dratt på weekend-tur; og når katten er borte, danser musene på bordet. Det var akkurat det vi gjorde. Ok, nå skal jeg ikke ta helt av, for så vilt ble det vel aldri, men vi fikk endelig utnyttet palassets enorme terrasse og hageareale litt. Det tror jeg Mama Rani bare satte pris på. Jeg husker ikke om vi har skrevet noe særlig om huset før, men det er iallfall stort. Vi er drøyt tjue elever som bor her. Det antallet kunne gjort de fleste hus i det miste laget, men ikke dette. Selv om jeg sover i noe som kan se ut som en dekorert gymsal (størrelsemessig) med fire andre.. Privat liv derimot, er mer: hæ? Men det er jeg vant til fra månedene på Gunilla, så det er ikke noe problem. Det eneste er kanskje mangelen på stikkontakter når alle sitter rundt spisebordet. Jada. I-landsproblem deluxe. Vi for se om vi finner den ene butikken i Pondi som har spesialisert seg på skjøteledninger en dag. Jeg vet den fins, vi må bare finne noen som kan vise oss hvor..

Ok, helgen da. Stranda har vi iallfall besøkt, og Surguru (yndlingsrestauranten) sikkert alle dager bortsett fra fredag, for da bare måtte Maren ha litt kjøtt.. Hmm. Emma og jeg var faktisk på skolen på fredag, selv om vi hadde fri, men det var igrunn mest for å få tilberedt frokost og lunsj.. På søndag prøvde vi oss på markedsshopping og det var en spesiell opplevelse. På søndager er nemlig veldig mange butikker stengt, men for allikevel kunne tilby folk varene sine dekker de til veikantene med tepper og flytter ut det meste av hva som vanligvis er inne i butikken ut på gata. Smart, hva? I tillegg til at andre også får selge hva de har å tilby av ting og tang. Det var som en god blanding av et loppemarked og utsalt av smågjenstander som skrutrekkere, tannbørster, hårstrikk, nøkkelringer og piratkopierte cd'er. Det ble det varmeste eventyret etter fortsvandringen, men vi kom iallfall hjem med en film vi kunne se på kvelden.  Tv har vi heldivis ikke; det er pinlig nok at vi ikke rer sengene våre selv hver morgen, så vi endte opp med å sitte fire passe store jentehoder foran en liten bærbar pc. Det ble godt og trangt, og filmen fungerte. 

Jeg trives fortsatt veldig godt her i Pondi, selv om jeg skjønner de som kommer hjem fra India med blandede følelser. Denne helgen har jeg stritt litt med feministiske utbrudd, som jeg til nå har klart å holde for meg selv.. Men jeg sier bare: neste gang en gutt spør meg om han kan ta bilde av meg med mobilen sin på vei til stranda, eller sniker i køen i butikken(enten for at jeg er turist eller jente), eller sitter i et buskkass for å glane mens jeg soler meg, så sprekker jeg! Eller det kan jeg jo ikke, fordi dette er en del av den nye hverdagen nå. Jeg sliter bare litt med å godta det.. Nå er det ikke sånn at alle gutter i Pondi er svin, overhodet ikke, men jeg er så lei av å gå gatelangs med hodet ned i bakken for å unngå alle mulige blikker og gud-forby, by meg frem ved å smile til feil mann. Jeg går alltid tildekket, følger så mange normer og regler jeg vet om, men allikevel er det ikke nok.. Etter et par uker så legger jeg vel ikke merke til det lenger, så jeg får bare vente og være tålmodig til da. Heldigvis har jeg havnet med verdens herligste jentegjeng, og de gjør selv feminist-dagene mine til en fryd her i India.

Og Elin (Annette, min engel): Dødskult at du kommer til India. Jeg håper vi får muligheten til å ses:)