Haha! You are the most tired one..

I dag var det klasseutflukt til et stort fort, som stod på opplevelsesmenyen. Like etter lunsj dro vi avgårde i to proppfulle busser, med mål om å nå det berømte Gangee Fort to timer senere. På veien fikk vi en ytterligere innføring i indisk kvalitetsmusikk, men jeg tror de fleste nå er så akklimatisert at de knapt la merke til at vi hørte på dette i stedet for P4. Ute på landeveien fikk vi se indiere på indiere ute på søndagsshopping, og ytterligere bevis på at hvis du tuter hardt og lenge nok, så flytter både biler og kuer på seg. God og svett i ryggen kom vi frem til et grønt og frodig område, omringet av fjell av store runde steiner. Jeg har aldri sett noe liknende noen gang. Som alltid ble det litt venting før selve sightseeingen begynte, men etter at nesten alle jentene hadde prøvd hullet i bakken, her kjent som toalett, var vi klare for take-off. Og det ble et eventyr noen av oss sent vil glemme. Like innenfor inngangen ble vi fortalt at her inne styrer de mange apene fortet og ruinene, og at vi måtte holde godt på både vesker og kameraer om vi ikke ville donere noe mer til apenes samling av stjålne turist-gjenstander. En god stund gikk vi rundt i kanskje 35 grader og undret om dette var verdt to timers busstur, vel utvitende om at dagens mål befant seg 2 km heftig klatring og tilsammen 625 trappetrinn oppover. Et par av oss pustet litt ekstra tungt da vi fikk høre reiseruta. Men herregud, flere av oss har jo besteget høyere topper før. Vi bestemte oss derfor for å gyve løs på det med en real dose optimisme og pågangsmot i stedet! For et par år siden gikk jeg opp til toppen av Galdhøpiggen med pappa, så jeg skulle ikke være noe dårligere denne gangen. Shit, som jeg angret på det løftet til meg selv 200 trappetrinn senere. Jeg pustet som en med KOLS, og av og til måtte jeg bare le når jeg kikket ned på føttene og hva jeg hadde tatt på meg av fottøy denne morgenen - ikke noe mindre turistaktig enn flip-flops. Hvor var joggeskoene når jeg trengte dem så sårt..? Bare meter før toppen gikk vi forbi et par slitne indiske menn, da hadde kanskje 10 blodrøde klassekamerater gått forbi allerede. I det de fikk øye på meg bryter de ut i latter alle sammen og skriker: Hahahahaha! You are the most tired one! Først kvesser jeg tenner og grynter noe på et språk ikke engang jeg kjente igjen, før jeg tok meg sammen og sa så rolig jeg kunne: But you just wait and see, I'm going to make it.. Ikke engang jeg trodde særlig på det da, men bare et par minutter senere kollapset jeg over en stein, på toppen! Det var toppen av lykke og jeg delvis slukte vannet jeg hadde båret på som et kjært barn hele veien. Beina dirra som aldri før, og selv om jeg er litt pinlig berørt over å være i så elendig form vil jeg allikevel unnskylde meg med at jeg totalt skrapa magesekken og alle tarmene i går, i tillegg til at det var syykt varmt. Bare spør hvem som helst som ble med opp. Men utsikten var vel verdt den noe tøffe søndagsturen, pluss at vi så utrolig mange søte aper på veien. Dere skal alle få se når vi blir litt mer tekniske av oss..