Smiiile! Wait, wait, wait..

Jeg våknet nettoppp, selv om klokka bare er sju her i India. Men da jeg kom hjem fra skolen i dag var batteriet mitt helt bunnkjørt og jeg gikk virkelig på reservene. Det har nemlig vært en litt spesiell dag på skolen i dag. For det første ankom vi senere enn noen gang. Dette fordi Mama Rani måtte kle på rundt 15 litt morgentrøtte, oppspilte jenter i sine nyinnkjøpte sarier. Vi andre som ikke hadde valgt den tradisjonelle sarien, hadde gått for såklate punjabier, som er mer tunikaliknende kjoler i forskjellige variasjoner med løse bukser under. Det føltes som et veldig rett kjøp i butikken, men da jeg så alle de andre jentene i sine flotte kreasjoner, i alle verdens farger, ble jeg litt misunnelig og ønsket at også jeg var rullet inn i mellom 5-9 meter med stoff. Nå er det ikke sånn at vi går med dette hver dag, men vi ville pynte oss litt ekstra for klassebildet vi tok i dag. Fotografen var samme mann som hjalp meg med å skaffe passbilder til det nye indiske sim-kortet i går, og også samme mann som egentlig først og fremst tar bilder i brylluper og gjerne ville ha med både Emma og meg i neste han skulle i. Det er tydeligvis helt vanlig her. Er det fest, skal helst så mange som mulig være med på festlighetene. Selv de du egentlig ikke kjenner..   
Vi ble stilt opp etter fotografen og alle hans hjelperes beste evne, og ble deretter skreket til: Smiiiile! Wait, wait, wait! Den første delen kjenner jeg til, men den hysteriske vinkinga fra assistenten som etter hvert bilde skek: wait, wait, wait.. tok jeg ikke helt. Vi satt jo allerede musestille. Var han redd vi skulle springe avgårde? De fleste av oss var som sagt rulla rundt i metervis med stoff, de kunne jo knapt gå.. Men det fikk oss i allefall til å trekke på smilebåndet, også etter 15. bilde, altfor mange timer for tidlig på dagen..  
Som en del av den indiske innføringen ble vi også innviet i et riktig indisk måltid, med alt som hører til. Lunsjen ble servert på et palmeblad, vi fikk sitte på matter på gulvet, og bestikket var gjemt uhyggelig langt unna -men jeg kunne ikke vært mer glad for det. Endelig fikk jeg spise med fingrene igjen, og dette uten å bryte mot normer og regler innført i barndommen og pappas ramaskrik fra andre siden av spisebordet. Åh, som jeg har savnet å grise med maten på den maten. For det ble litt av et gris. Men akkurat sånn er det å spise på ekte indisk vis;) Er det rart jeg trives?