Maaanaaa-li

Henger med alle israelerne i Manali. Manali består utelukkende av turister, virker det som. Veldig sjarmerende plass, dog. Det jeg har sett av lokalt liv så langt består av en Yak (diger) og det som tilsynelatende er vandrende busker. Det er hit sirkuset flytter når sesongen er over i Goa. Det er noe å tenke på. Bussturen hit fra Shimla var lang. Lang på grunn av magetrøbbel og lang fordi setet mitt ikke hang sammen den første timen – fikk stoppet for å sveise det (!). Søndag drar vi til Leh. Nå sitter jeg i resepsjonen til et hotell og venter på at internetten skal (forhåpentligvis) komme tilbake. Har mine tvil.. Er over 2000 meter over havet igjen, ting fungerer ikke bestandig. Lurer på hvordan det er i Leh (3650 moh)? Er i dag 14 dager til jeg står på Værnes. Gleder meg til å se igjen alle sammen!!

I Phom Penh

Saa var jungel-eventyret over for denne gang. Den siste natten ble minneverdig nok. Det var gecko-fest paa rommet mitt hele natten, ikke noe jeg var helt storfornoeyd med. Geckoer er snille smaakryp de, altsaa, og jeg ble veldig vant til aa ha dem rundt meg i India, der det sikkert finnes like mange geckoer som innbyggere, men denne natten dro geckoene det for langt. Foerst satt de bare ved luka over vinduet og spiste mygg, helt greit. Saa begynte de aa krype rundt i taket. Det var da hjertet begynte aa slaa litt fortere enn vanlig. Men de saa ut til aa holde seg unna senga mi, der jeg satt med lommelykten i den ene haanden og boka mi beredd i den andre. Jeg bestemte meg for aa forsoekte aa sovne foer stroemmen gikk og skulle bare sjekke rundt i myggnettingen en siste gang for aa forsikre meg om at jeg var alene, da jeg oppdaget den. Det maa ha vaert en pappa-gecko for den var mye stoerre enn de andre. Og den satt oppe paa myggnettingen. Bare halen roerte paa seg. Hjelp, tenkte jeg. Aldri i livet om jeg sovner med den der over hodet mitt. Jeg forsoekte aa legge en slagplan og kom frem til at den maatte bort. Men hvordan? Med makt, var det jeg tilslutt kom frem til. Jeg reiste meg opp, tok et godt tak i boka mi, lukket oeyene og slo. I det sekundet jeg slo angret jeg allerede, ikke for aa ha brukt fysisk makt, men for at jeg hadde lukket oeynene. Naa kunne den jo vaere overalt. Jeg stod der med lukkede oeyne en liten stund foer jeg tilslutt tok mot til meg og aapnet dem igjen. Den var fortsatt der. Jeg slo igjen, og igjen. Rikket seg ikke. De smaa kloerna klamret seg fast i nettingen og jeg gav opp. I lotus-stilling satt jeg meg ned igjen, med morderblikket mitt godt festet paa det lille udyret som hindret meg fra aa sovne.. Ingen soevn i natt, tenkte jeg oppgitt. Tilslutt maa den ha tatt hintet, for den begynte aa bevege paa seg. Den gikk naermere og naermere kanten, foer den tok sats og hoppet til vinduskarmen. Jeg pustet lettet ut. Neste morgen forlot jeg gjestehuset, og satt meg paa en baat tilbake til fastlandet.
Paa grensa over til Kambodsja ble jeg tilbudt en ektemann fra Laos. Han smilte saa soett i det han stemplet passet mitt, men jeg takket pent nei for det. At de andre jentene foran meg i koeen hadde faatt akkurat samme tilbud gav meg ikke akkurat foelelsen av aa vaere spesiell nok. Det kunne jo blitt et eventyr.. Men turen ned til hovedstaden skulle vise seg aa bli eventyr nok. VIP-bussen hadde i mellomtiden forvandlet seg til en minivan og antall passasjer i bilen hadde oekt. Brutte loefter overrasker meg ikke lenger. Eller feilinformasjon som det kalles her. Ikke etter saa mange uker paa reise. Seks timers kjoering betyr som regel 8-12, VIP-buss kan vaere altfra esel til motorsykkel og highway er ganske enkelt en vei. Sjeldent dekket av asfalt. Men det er helt greit. Jeg ankom Phnom Penh sent i gaar kveld, og da satt Mari og Karoline allerede og ventet paa meg i "stua". I gaar kjoerte jeg forresten moped-tuktuk for foerste gangen. Jeg maa innroemme jeg saa mest dumt paa sjaafoeren da han stoppet og spurte om han kunne kjoere meg "hjem" igaar kveld. Der stod jeg med en latterlig stor ryggsekk paa ryggen, en hakket mindre stor sekk paa magen, en veske rundt halsen og en bok, samt solbriller i haanden. Skulle han faa meg meg og alt jeg eide til et gjestehus? Og jada. Jeg hoppet paa, litt nervoes, og minutter senere stoppet han utenfor guesthouse nr. 11, Happy Guesthouse. Og det var det virkelig. Dekorert med juletrelys, palmer, og hengekoeyer oste stedet av god stemning. At hele gjesehuset er bygget ut i innsjoeen gjoer heller ikke stedet mindre eksotisk. Rommet vaart skal jeg ikke skryte for mye av, men det har vifte, ingen smaakryp og to senger vi deler paa. Det oppfyller nok av mine krav. Og dusj og toalett paa gangen. Vi har egentlig et toalett paa rommet ogsaa, men det har verken tak eller doer saa det bruker vi ikke saa mye.. Hehe. Jeg maa le litt for meg selv naar jeg tenker paa hula vaar.
Naa sitter jeg paa en altfor fancy kafe og drikker en altfor dyr mocca, men de har gratis internett, saa jeg antar det gaar opp i opp tilslutt. De andre bestemte seg for aa ta den obligatoriske museumsrunden i dag, mens jeg sparer den til Oeystein kommer. (Bare en dag til!:D) Byen er forresten veldig sjarmerende. Fikk se en del av den paa turen fra gjestehuset like utenfor sentrumskjernen og inn til elvesiden, som regnes som midt i byen. Med alle markedene og bodene kan den minne en del om India, mens arkitekturen tydelig baerer preg av franske influenser. Menneskene jeg har moett til naa har alle vaert veldig trivelige og hjelpsomme. Paa hvert gatehjoerne staar det minst ti tuktuk-sjaafoerer villige aa ta deg hvorhen du vil. Min sjaafoer tok meg likesaa godt med seg en snartur hjem til familien sin for at jeg skulle faa hilse paa dem. En koselig kar. Senere i dag skal vi Russian Market, som foelge LP-boka er noe man boer faa med seg mens man er her. Selv om sekken min er fullpakket nok fra foer av. Jeg skal gjoere mitt beste for aa dra derfra med saa lite tull som mulig. Enn saa lenge, ha det saa bra!

I Laos

Og med ett var Mari og Karoline reist til Kambodjsa, mens jeg er igjen paa Dondet, en av de saakalte 4000 oeyene helt soer i Laos, alene. Laos er forresten helt fantastisk. Iallfall saa fort vi kom oss over grensa og til Luang Prebang. Paa grensa ble vi lurt maksimalt, og endte opp med aa kaste fra oss planen om en todagers baattur og heller betale dyre dommer for en VIP-buss paa helt nyasfalterte veier. Den motorveien saa vi aldri noe til. Bare uforglemmelig natur og vakre fjellsider og de koseligste landsbyene hittil. Og verdens stoerste humpler i historien, med mer grus enn asfalt, saa det kan igrunn ikke engang kalles en motorvei. Reisen som skulle ta rundt seks timer tok tolv. Den turen tar jeg bare en gang.. Vel fremme i den UNESCO-bevarte byen noet vi dagene med fossefall, bjoernebesoek, nattmarked og mango-shaker med kokosmelk i. Det er herved den nye favoritten i leskedrikk. Og saa fant vi oss en nye gruppe mennekser aa henge med. Denne gangen bare to fra England og resten fra USA, Canada og Nederland. Det viste seg aa bli vaare neste turkamerater og vi bestemte oss alle sammen for aa dra sammen soerover for aa leke med baderinger i en by bare kjent for dette, Vang Vieng. Dagene i Vang Vieng var merkelige, men veldig artige. Det er en bitteliten by med et par gater, full av restauranter som alle viser enten Family Guy eller Friends paa dagene, og en hel haug med reiseselskaper klare for aa guide deg videre. Den saakalte tubingen bestod av en passe stor elv full av barer paa begge sider av elvebredden. Greia var ikke vanskeligere enn at du ble kjoert med tuk-tuk til foerste utested, var der til du gikk lei, satt deg i baderingen din og seilte nedover elven til neste bar. De forskjellige barene konkurrerte alle om aa vaere mer populaer enn de andre og tilboed alt fra gjoermebad til husker du kunne slenge deg ut i vannet med. Jeg kan ikke si annet at det er et veldig rart opplegg, men som vi koste oss! Spesielt i gjoerma:D Men vi kunne ikke leve i denne fanstasiverden for alltid og for et par dager siden bestemte vi oss for aa dra soeroer mot grensa til Kambodsja. Turen tok et doegn og innebar min foerste erfaring med en sleeping-bus. Og jeg klager naar jeg maa holde meg innenfor rammene paa en 90 cm-seng. Jeg tar det tilbake og lover aa aldri klage igjen. Madrassen om bord paa denne bussen kan umulig ha vaert bredere enn 60 cm.. Jeg var naere paa aa falle ut saann ca hele natten igjennom, men jeg syntes mer synd paa den stakkars godt voksne mannen ved siden av meg som saa ut til aa slite enda mer.
Dondet er jeg altsaa paa naa. En kjempeliten oey bare en halv time eller noe fra grensa til Kambodsja. Mari og Karoline dro i forveien til Kambodsja i gaar tidlig, saa dette er offisielt andre dag alene paa eventyr. Og det gaar helt greit. Natten er et mareritt i og med at stroemmen gaar kl 22, og hyttene vi sover i har luker i baade tak og vegger saa alskens herligheter av smaadyr kan komme og gaa som de selv oensker. I natt vaaknet jeg opp med en kakerlakk i munnen, og den var stooor! Og hanen utenfor begynte aa ule allerede halv fem i dag tidlig. Det var like foer jeg gikk imot alle prinsipper og knakk nakken paa det lille kreket, men jeg telte til ti flere ganger og sovnet tilslutt. Dagene kan jeg ikke klage paa. Maten her er like god som i resten av Laos og jeg koser meg meg aa proeve ut den ene restauranten etter den andre. Oeya er dessuten helt flat, saa perfekt for halvlange sykkelturer. Det er det jeg har gjort i dag. Rundt og rundt. Det var kjempekoselig. Og etter det ble jeg kjent med en jente fra Nederland som jeg tilbrakte ettermiddagen med. Hun reiser ogsaa alene, saa vi noet hverandres selskap i et par timer med aa utveksle reiseopplevelser fra maanedene hjemmafra. Planen naa er aa bli her til 3 juni foer ogsaa jeg forlater Laos for Kambodsja. Dit reiser jeg med en buss som kommer frem allerede samme kveld. Saa har jeg torsdagen alene i hovedstaden Phnom Phen foer Oeystein endelig kommer:D Og saa tilbringer vi de to siste ukene sammen med aa reise rundt i Kambodsja. Det kommer til aa bli saa bra og jeg overdriver ikke litt engang naar jeg sier jeg aldri har gledet meg saa mye noen gang. Tror jeg velger aa runde av her. Jeg har to timer igjen med lys i hytta, og de skal jeg utnytte saa godt jeg kan. Kanskje lade opp kameraet for eksempel. I gaar var det mobilens tur. Maa prioritere litt naa med bare fire timers stroem daglig og bare en stikkontakt..

Fjellvandring i Chiang Mai

Da var vi kommet tilbake til byen igjen, etter tre dager i den fantastisk frodige thailandske jungelen. VAKKERT! Etter enda en mindre behagelig bussreise fra Bangkok mandag kveld, ankom vi Thailands trekking-Mekka tidlig tirsdag morgen. Vi hadde faatt null timers soevn paa oeyet, men var altfor rastloese til aa bli igjen i Chiang Mai for aa sove ut. Vi pakket om sekkene vaare og satte oss i en pick-up truck som skulle ta oss til nasjonalparken Pai et par timer utenfor byen. Det var groenn jungel overalt, og elefanter langs veien. Skikkelig tropisk og en saa trengende forandring etter en uke i storbyen. Bilen delte vi med fem fra England og to fra Ungarn, og den mest bisarre guiden noensinne. Foer vi hadde kommet oss ut i stia hadde han hatt Whisky o'clock i et par timer allerede. Og dette var foer klokka hadde rukket aa bli tre.. Og saann fortsatte det. Men vi kom fra til kveldens camp etter ca 1,5 times gaaing allikevel, utrolig nok. Paa kvelden fortsatte guiden sine abligoeyer, og tok ansvaret for underholdningen meget serioest. Litt hjelp fikk han ogsaa av de lokale barna som underholdt med tradisjonell dans og sang. Dagen etter var vi tidlig paa'n med frokost og morgenstell, foer vi begav oss ut i den dype jungelen igjen. Frokosten bestod av toast og syltetoey. Skikkelig naeringskost! Og morgenstellet av.. Hm. Jeg tok av meg halvparten av klaerna jeg hadde sovet med og satte haaret opp i en hestehale.
Etter heftig klatring opp og ned bratte skraaninger i elendig skotoey kom vi frem til dagens lunsj-camp, og ogsaa et kjempefint vannfall vi kunne bade i. Det trengte vi! Etter et par nye timer i jungelen, denne gangen med foettene godt innplastret for aa unngaa ytterligere gnagesaar, kom vi frem til elefantene. Vi skulle nemlig ri paa elefant-tuktuk. Mari, Karoline og jeg fikk dele paa pappa-elefanten, mens de andre fikk ri paa mammaen og bestefar. Baby-elefanten fikk ogsaa vaere med paa vandring, men den var saa vimsete og bare dultet inn i de andre saa den fikk ingen sitte paa. Det var hvertfall en opplevelse. Elefanter er enorme dyr! Men veldig vennlige. Definitivt noe jeg vil gjoere igjen:D Etter dette var det et par nye timers vandring foer vi ankom kveldens B&B. Ogsaa dette en stor bambushytte, bestaaende av et rom med masse tepper. Der skulle alle sammen sove i natt. Elektrisitet, neida! Nok en gang avsluttet vi dagen med et skikkelig kongemaaltid og spilte kortspill og minglet med de nye vennene vaare. Dagene gikk lynraskt, og foer vi visste ordet av det var vi kommet til slutten. Men foer det hele var over skulle vi rafte paa bambusflaater. Det var helt fantastisk! Flaatene var kanskje en meter i bredden og et par meter i lengden og elva passe stor med akkurat nok stroem til at vi bare kunne seile nedover i et bedagelig tempo. En herlig avslutning paa en helt utrolig naturopplevelse:D
I kveld forlater vi Chiang Mai og begynner vi paa den todagers lange baattruen til Laos. Nytt land og nye eventyr. Jeg er klar!

luck now LUCKNOW

Feltseng i Lucknow. Kom med bil fra Varanasi i dag. I Varanasi skjer alt det du hittil trodde du slapp unna i India. Jeg har blitt fortalt at hodet mitt er min personlige plantasje og at jeg bør selge håpet mitt av utallige ungutter som vil prate med deg ”just to improve my english”. Jeg har vist undersiden av skoen min til to indiske gutter (første gang jeg har blitt tilstrekkelig provosert) og sett reaksjonen. Det er visst ca den fornermelsen som påstås, men de fortjente det. Men hva hjelper det å lære to indiske gutter folkeskikk? Av en mer venneligsinnet slyngel fikk vi beskjed om å ”CHILL OUT LIKE A HOLLY COW! ” Heller det. Men jeg vil gjerne slippe dietten bestående av søppel og plastikk. Det er forresten en stor utfordring å navigere smugene i Varanasi uten å skli i ei kuruke…
Båtur på Ganges innebærer alt av Hinduismens ritualer. Ikke minst massebading, men også store oppsvumlede lik av Sadhuer som har slitt seg fra steinen de ble senket med… En greker som er med på båtturen prøver å snakke bort synet ved å rope ”lerkendal! Nå kom jeg på det, hjemmebanen til Rosenborg er lerkendal!”.

India-lengsel

Ingen tvil om at vi ikke har de traveligste dagene iallfall, saa mye blogg jeg skriver naa. Det regner skikkelig. Litt som aa faa en tiliters boette i hodet. Det er ikke det beste jeg vet, saa derfor proever vi aa unngaa det saa mye vi kan. Med aa sitte halve dagen paa Starbuck's med kaffe og en bok. Og saa spise indisk paa den raaeste indiske restauranten hittil! De hadde verdens stoerste flatskjem der de viste Blooywood-filmer. Baade Karoline og jeg fikk skikkelig India-hjemlengsel og begynte aa synge og danse med. Det samme gjorde de som eide restauranten. De lo, vi lo og det var akkurat som om aa vaere tilbake i India:D Iallfall for en time. Saa var det tilbake til turistboblen. Som vi snart planlegger aa forlate for mer eventyriske eventyr. Mari maa bare komme foerst. Og 17. mai maa feires..

Gjenforent i Bangkok

Da var flybillett hjem bestilt. Foeles nesten litt rart. Men det gjorde iallfall mamma veldig glad. I dag fikk vi oss en veldig gledelig overraskelse da vi kom hjem fra safarivandringen vaar i Bangkok sentrum. Paa noekkelen vaar var det festet en liten lapp. Vi skjoente ingenting. Var det noe vi hadde glemt aa betale for? Neida. Det var en lapp fra vennene vaare. Vi saa paa hverandre som to spoersmaalstegn. Hvilke venner? Men saa skjoente vi det. Vi hadde blitt funnet av to av guttene vi ble kjent med paa Koh Phangan. Helt utrolig! Saa ikveld blir det bursdagsfeiring med "gamle" kjente. Naa skal vi ut aa kjoepe gaver:)

Vil bli frisk!

Hei! Fortsatt syk, fortsatt i Bangkok. Det ble ingen safarietur paa oss. Jeg har ligget med feberfantasier i hele natt. Argh! Hater aa vaere syk. Hvertfall naar hodet mitt er saa tett at det foeles som jeg synger paa siste verset. Men vi har iallfall byttet guesthouse til det vi bodde paa foerste gangen vi kom til Bangkok. Vi likte oss bedre der. Var saa heldige aa faa rom i femte etasje. Perfekt for en med samme lungekapasitet som en med KOLS. Men vi skal faa se ville dyr allikevel. I bur, ikke saa langt herfra. Vi faar ta til takke med det for naa. I dag har vi spist falafel, vaert paa Boots fire ganger og naa skal vi lete etter en rolig sidegate med litt akustisk gitarmusikk. Liksom alt vi orker naa. Imorgen kommer kanskje vennene vaare fra Koh Phangan. Vi krysser fingrene for det. Og paa loerdag kommer Mari, venninnen til Karoline, for aa joine reisefoelget vaart. Det var alt jeg rakk for naa. Internettkafeen stenger.

Thailand i mitt hjerte!

Hei alle sammen. Å, ja da, Mamma. Jeg skjønner du skulle ønske jeg var mer som Emma. Men det er lov å sende meg en melding i ny og ne også. Selv om internett er nokså globalt, er det telefondekning så å si overalt.
Iallfall. Vi er i Thailand. Og det er fantastisk. Nesten hele tiden. Vi har snart vært på eventyr i to uker, og det føles som om jeg kunne gjort det her for alltid.
Timene i Colombo gikk veldig smertefritt, og hellet bare fortsatte da vi ankom Bangkok. Vi ble nærmest sjokka over hvor organisert allting var. Det var skilter overalt. Og de stemte faktisk. Vi bestemte oss for å ta bussen til sentrum. Problemet var bare at vi ikke ante hvor vi ville.. Vi fant et skilt med masse stedsnavn, leste litt i bibelen, og gikk for Banglamphu. Midt i blinken. Rett til backpacker-mekka. Og det ble vi sjokkerte igjen. Folk gikk jo nærmest nakne. Små shortser, gutter uten t-skjorter. Nei, dette hadde vi ikke sett på mange måneder. Vi valgte et av mange guesthouse i LP-boka, fant det nesten med en gang, og gikk for å suge inn mer inntrykk av Bangkok. Vi kom til parallellgata. Bangkok er stort innså vi da. Den natten sovnet vi begge to før ni..
Dagene etter gikk til helgemarked og tempelkikking. Buddha er stor her, det er tilgangen på billige klær også. Og sekken min blir ikke akkurat mindre for hver dag som går. Tanken var at dette bare skulle være en holdeplass før vi skulle reise sørover til øyene på østkysten. Vi ble til søndag og reiste nedover da. Det ble 16 timer i buss og båt og ørten bytter på veien. Ingen reise jeg gleder meg å ta igjen.. Men da vi ankom Koh Tao, dykkernes paradis fikk vi igjen for den besværlige turen ned. Det var palmer, småbåter, bungalows, hvite strender og backpackere så langt øye kunne se. Karolines plan var å ta dykkersertifikat, mens jeg mest ville snorkle.
Det ble et par fantastiske dager i ro og mak på Koh Tao. Karoline er nå offisielt en ekte dykker, mens jeg fikk min rundtur rundt øya med snorkel og svømmeføtter. Og et par dager med intensiv me-time. Ganske greit etter tre måneder med heftig kollektiv-kultur.
Så gikk turen til Thailands party-øy nummer 1 før å delta på det beryktede Full Moon-party. Jeg hadde hørt nærmest ingenting om det før jeg dro dit, men ble med jevne mellomrom fortalt at det visstnok pleide å bli en uforglemmelig opplevelse av alle rundt meg. Det skal jeg ikke nekte på at det ble. Øya var fullbooket da vi kom, men vi klarte å skaffe oss en hytte in the middle of nowhere. Heldigvis var den ikke vilt overpriset heller. Der ble vi mottatt med åpne armer av et nokså slitent rockepar fra Nedeland og en gjeng herlige engelskmenn som gjorde oppholdet til en fest. Og da er det snakk om latter-fest og ikke alhokol-fest. Vi underholdt dem med å lære dem yatzi, et helt ukjent spill for engelskmannen, og hvem visste vel at et terningspill kunne ha en så sammenbindene effekt på en gjeng ukjente mennesker. Etter tre og et halvt minutt var vi brødre, søstre og venner alle sammen.
Dagen etter var det duket for den O store festen. Det ble en treningsøkt uten like. Og et minne for alltid. Sikkert så mange som 15 000 mennesker danset i takt til alt hva dj'ene hadde å tilby på en kjempestrand. Jeg har aldri vært med om liknende. For en stemning. Det var førfest på samme sted kvelden før, så jeg var litt sliten i bena etter mye dansing også da, men da vi kom oss inn i mengden forsvant alt som het trøtthet og såre føtter. Karoline, jeg og den nye familien danset og danset og danset. Helt inn i soloppgangen, og det var så vakkert. Man kan si hva man vil om slike rave-fester, men artig var det læl, og det kan jeg takke menneskene jeg var med for:D Og Kate Moss.
Morgen etter, med null timer søvn, overtrøtte som bare det, og så såre føtter at jeg knapt kunne gå, bestemte vi oss for å reise tilbake til Bangkok. Det ble 16 nye timer på buss. Men denne gangen med film! Yes, tenkte vi. Til filmen kom på. Noensinne hørt om Bevery Hills Chiuauha? (liker hunderasen så lite at jeg ikke vet hvordan jeg staver det engang). Hva tenkte de? Tror de dette var rett film å sette på der publikumet var en gjeng slitne, bakfulle ungdommer på vei fra Full Moon -party? Tror ikke majoriten var så sugne på å se en og en halv time med motehus og snakkede hunder.. Etter fem minutter ble den slått av. Takk for det. Det hadde blitt for mye for min trøtte sjel. Så satt de på Inkheart, en tusen ganger bedre film, og både energien og humøret steg igjen.
Klokka fire, midt på natt/tidlig på morgenen ble vi satt av i Bangkok sentrum igjen. Lommekjente som vi nå er fant vi veien tilbake til backpackerområdet på egenhånd. Men til liten nytte. Ingenting uten om fulle engelskmenn og horer var å se på gatene. Etter et par ulike hostels fant vi tilslutt noen som ville la oss sjekke inn klokka seks. Vi høynet standarden med å unne oss ac og nøt velfortjente timer i sengen før vi stod opp for å se litt mer av hovedstaden. Mer om det i neste blogg. Nå er Karoline sulten. Jeg er forkjøla, så matlysten er ikke helt på topp, men med nattbordet fulldekket av mediniser fra et thailandsk apotek blir jeg nok snart frisk igjen.
Vi storkoste oss så da vi leste om opplevelsene deres Emma og Cecilie. Vi ønsker dere hell og lykke videre og gleder oss til å lese mer.

Hyttetur fortsettelse

Jeg og Cecilie befinner oss fortsatt i the Queen of the Hills – Darjeeling. I litt over en uke har vi gått opp og ned bratte bakker i forskjellig gjøremål, hotellet vårt ligger ganske langt oppe i fjellsia. Vi spiser frokost hver morgen i roof top restauranten til hotellet, som er drevet av familiens fnisete tenåringer når mamma er borte. Bra gjeng det der! På lørdag feiret alle byens tempel Buddhas bursdag, noe vi fikk deltatt i. Det har seg sånn at noen dager i forveien, på vei hjem fra besøk i teplantasjen, ble vi stoppet på veien av en munk med mye på hjertet. Vi ble invitert til tempelet hans enten fredag eller lørdag og fikk en noe utilstrekkelig veibeskrivelse. Lørdag morgen spurte vi hotellets resepsjonist (som har det med å arrangere Counter Strike lan i internettkafeen) om han visste hvor vi skulle. Det viste seg å være ganske langt unna.. Det ble snakk om to store tempel som også blir nevnt i den O'Store guideboken vår. Ok – tenkte vi, det må være en av dem. Vi tok en overbetalt taxi til det første. Utrolig digert, ca 200 munker, vakkert i solskinnet. Rundt klokka ti begynte en prosesjon av trompeter og trommer (og en statue av Buddha) etterfulgt av en hel flokk vanlig og festkledde mennesker som skulle ut å lufte Buddhas tekster, båret på hode. Forsinkelsen i toget ble ganske stor også når andre besøkene skulle velsignes av hver rull. Vi prøvde spørre etter munken vår, uten større hell. Den hjelpsomme trafikkkonstabelen utenfor mente det var snakk om det andre store tempelet, i gåavstand. «How many minutes?». Etter å ha gått en to/tre av konstabelens 20 minutter i oppoverbakke, nærmest nedkjørt av toy train på joy ride, passerer vi det andre bursdagstoget. Munken vår kjører forbi i en jeep like etterpå, i motsatt retning. Vi var på vei mot det største og eldste tempelet i Darjeeling og blir tatt med et stykke tilbake på veien til det minste og nyeste tempelet i mils omkrets. Ved første øyekast trodde jeg det bare var bitteliten byggeplass i ei skrent. Seremonien, blir vi forklart, er en av de viktigste for buddhister, på den helligste dagen i året. Pinlig blir vi gjort klar over at vi er plassert på samme sted som lamaene sitter. Alle menneskene der ser ikke ut til å reagere heldigvis. Lamaene synger litt, velsigner litt, kaster ris på folk og sender en tekstmelding. Vi blir også med på runden med å drikke velsignet vann, spise noe, få oransje brus i håret og slått i hodet med en hellig skrift. Haiker hjem med en buss for 10 rupie, jevnet ut taxien fra tidligere på dagen.

Søndag tenkte vi at vi skulle se soloppgangen fra Tiger Hill, en skikkelig turistattraksjon. Vandrer nedover fra hotellet i firetiden for å finne en taxi. Begynner såvidt å ane hva vi har gitt oss ut på når vi sitter stuet sammen som sardiner med engelskmenn i en liten bil. Trodde fortsatt ikke mine egen øyne når vi ankommer nasjonalparkens parkeringsplass som klokka fem om morgenen er et himla kaos. Jeg synes at Lonely Planet bare kunne skrevet det; soloppgang på Tiger Hill er et helvetets sirkus. Punktum. Vi så saktens sola, ellers var det overskyet så vi kunne ikke se fjellene som vi hadde håpet. Vi så også indiske turister i tusentall hyle og skrike over første glimt av ildkula over horisonten. Indiske turister bor på de fineste hotellene og er mest stæsja opp av alle man ser her, de synes vi ser litt uflidde og ekle ut. Men når de fryser er alt lov, kjøkken- og badehåndkle som turban og sjal. De ser ut som en gjeng uteliggere på luksusferie. Når sola var vell oppe ble Cecile og jeg et yndet tilskudd til familiefotografiene til en håndfull småbarnsfamilier.

I dag morges våknet jeg av at det banket på døra til rommet vårt. Da jeg stakk hodet ut ble av en eller annen grunn ikke overrasket av å finne hotelleieren (familiens overhode) i full fart opp trappa med et bredt smil. «Come see the mountains!!». Vi tumler ut av senga, finner sko og ut av at klokka er kvart over fem, før vi tasser opp på taket av Hotel Aliment. Der er det klar himmel, soloppgang og en fantastisk utsikt til Himalaya! Flere av hotellets gjester står i nattøyet, gjesper og småler over hendelsesforløpet. En mer kongelig utsikt enn det vi var vitne til i dag skal du lete lenge etter.

Hyttetur Darjeeling

Darjeeling! Saa ble det hyttetur ganske saa langt over havet paa oss. Det er helt ubeskrivelig vakkert her. Etter en 12 timer lang, rykkenappette, busstur fra Kolkata og 3 timer i jeep senere foles det som vi er paa toppen av verden. Det er da jeg stusser paa hvordan de fikk etablert et kjopesenter her.. naar alt maa kjores eller baere opp en vei som faar trolltigen til aa virke litt fjollete. Temperaturforskjellen fra lavlandet er ganske markant, saa naar det sippes te til den store gullmedalje og man sover under utallige ullpledd regner jeg den tapte paaskeferien som gjennvunnet. Det tredje hotellet vi provde fallt i smak, der vertinnen med ansvaret for maten har en forkjaerlighet for europesike powerbalader: WE ARE THE WORLD! Hoyden tok Cecilie forste dagen, saa er glad vi har mange dager her oppe.
Naar jeg kom hit sondag trodde jeg virkelig ikke at det var her jeg skulle kjope mine forste gronne converse... Faar forresten se i morgen, naar guttene kommer tilbake fra trekking, om vi skal forsoke gjenta bragden.

Kolkata

Naa er endelig turen igang for meg ogsaa, etter aa ha sett alle andre dra fra Pondi. Eksamen er levert og jeg er i Kolkata! Fornoyd.
I taxi til flyplassen i gaar kjentes det vedmodig aa reise fra byen som naa foles bemerkelsesverdig hjemme. Ble veldig godt kjent med mama Rani de siste dagene i et forlatt Raj Maison. Er ogsaa veldig rart at saa mange har reist hjem til norge, der jeg innemellom slagene kunne tenkt meg aa vare i eksamensperioden. Men for vi hadde kommet oss halvveis til Chennai steg folelsen av at jeg kan ikke forlate dette landet enda. Turen gaar videre til Siliguri i natt foer vi valser videre med Darjeeling som destinasjon.
Haaper alt gaar bra med dere, Helene og Karoline!! Gleder med til aa faa oppdateringer fra Thailand.

En natt i Colombo..

Da var vi i Sri Lanka. Vi kan vel igrunn knapt si det.. Eller jo, for vi er jo det, men ikke på ordentlig. Vi sitter på flyplassen og skal fortsette å gjøre det de neste fem timene, til flyet vårt går videre mot Bangkok. Nå sitter vi mest og venter. Lurer på om vi skal fordrive tiden med å spise enda litt mer, men etter en vegburger, en lasagne, en stor posjon chips og en chai og vanilje latte er vi ikke så sugne på å spise mer på en stund. Ikke så mye som skjer her midt på natta. Folk ligger mest henslengt og sover. Overalt. Veldig stille og rolig.

Indiske menn og morgengymnastikk

Klokka er halv sju her i Pondi, onsdags morgen, men Karoline og jeg har fortsatt ikke gått og lagt oss. Det er altfor få timer i døgnet til alt vi vil gjøre før vi reiser. Som å se på spenstige indiere i trange shortser, sandaler og knelange tennissokker mosjonere i soloppgang nede ved strandpromenaden. Det var uten tvil verdt å holde seg våken til. Bonusen var derimot frokosten på Le Cafe; toast og chips smaker sjelden så godt som ekstremt tidlig på morgenen:) Planen er nå å få oss et par timer på øyet før sekken må pakkes, og siste lunsjen skal inntas hos mama Rani. Klokka to kommer taxi'en, og da er det bye bye Pondi på ordentlig. For en opplevelse!

Bye bye party/pyton-Pondi!

Da var det faktisk over. Rart å tenke på at det er over ti uker siden vi kom til India. Uerfarne og bleke var vi. Ingen av oss visste hva vi gikk til, men dæven så bra det ble! Helt vilt å tenke på alt som har skjedd. Det er så mange minner at det sikkert kommer til å ta år å bearbeide, men med sekken pakka og vel innstilt på at eventyret mitt i Pondi er ferdig for denne gang, er jeg klar for å reise videre. Og turen går til krigsherja Sri Lanka. Vi begynner iallfall der. I en natt. Og så går flyet videre til Thailand og Bangkok. Planen er en natt eller to der før vi prøver oss på tog sørover til noen av øyene på østkysten. Det skal bli deilig med litt ferie nå. For selv om vi har blitt fôra på ekstreme sommertemperaturer her, var jeg mest letta for å slippe unna nå siste uka. Som gikk fullstendig hen til eksamenskriving. Hjemmeeksamen i India. Da har jeg prøvd det også. Det var en erfaring. Ikke gøy, men det er eksamener sjelden. Men jeg bytta fra det store rommet uten AC til et litt mindre rom med AC. Det var veldig merkelig i begynnelsen. Tok litt tid til å venne seg til å ikke være klam og klissen hele tiden. Jeg la meg i et tørt laken, og våknet opp uten svetteringen på puta. Det har vært skikkelig ekkelt. Tro meg, vi vet. Det er nesten så jeg skulle ønske det heller var sikkel.. OK. Til noe litt mindre avstøtende. Og litt mer melankolsk. Det har gått så fort. Hvor forsvant alle dagene? Jeg husker vi satt inne på det lille rommet inne på det store rommet og snakket om treukers-kneika. Den husker jeg ikke så mye av. Nedturer har det vært, altså, men sånn ved veis ende er jeg bare så ufattelig glad for alt det fine jeg har vært med om her nede og alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med. Dødskult at så utrolig mange av dem bor i Trondheim. Jeg gleder meg allerede til høsten. Og til Thailand. Nå er jeg proppfull av lykke. I morgen sender jeg avgårde alt jeg ikke trenger å ha med meg videre. Litt spent hvor mange kilo det blir. Jeg har iallfall vært brutal med pakkinga. Minst mulig. I Thailand trenger jeg kun bikini, vann og solkrem.

gira og litt trist.

Trenger egentlig ikke utdype overskiften. I kveld har det blitt merkelig tomt på Raj Maison. The bubble did burst. Mange er på vei tilbake til Norge; god tur alle sammen!!

men i hodet mitt er det også mange tanker om reisen som venter. Hvis man drar til Andaman.. tar man fly da, som alle andre normale mennesker? Eller utsetter man seg selv for å ta en båttur som kan ta alt mellom 2 og 6 dager, der alle klager på lite mat og dårlige kår? hum... Hva tror du Cecilie? Planleggingen er endelig i gang i alle fulle fall.

I morgen bærer det til Mamallapuram en liten tur. ACland og gode greier. Vil så gjerne fryse litt innemellom. Kanskje det er kaldt på båten?

Og vips så hadde vi en oppgave..

Klokka ringte før åtte i dag tidlig, og da var det bare å sprette opp til morgenmøte. Joda. Vi holder fortsatt på med hjertebarnet vårt av en gruppeoppgave. Etter frokost inntok vi, de altfor velkjente, plassene våre på taket og begynte på siste innspurt. Vi hadde nemlig bestemt oss for å legge siste hånd på skriververket i dag. Det gikk mindre smertefritt, vil jeg si.. Frustrasjonsskrik/utbrudd, uling og merkelige liggestillinger på gulvet samt lovnader om sjokolade var sentrale faktorer, men jeg tror vi kan si at vi har et prosjekt nå. Selv om jeg seriøst begynte å lure på min mentale alder opptil flere ganger i løpet av prosessen. Det gjenstår fortsatt litt korrekturlesing og en ordkuttingsprosess, men det er iallfall en fullstendig tekst. Definitivt en oppgave jeg med god samvittighet kunne levert allerede ikveld.
Nå er jeg bare ekstremt stolt, og det må det få lov til å være, syns jeg. Middagen i kveld, ble spist hos rektor Selva i Auroville. Det var en arkitekturopplevelse jeg sent kommer til å glemme. Han hadde blant annet en gullfiskdam i stua, og åpnet hele veien opp fra plaskedammen og til verandaen, en etasje opp. Selvsagt en umulig konstruksjon hjemme i årstids-Norge, men en sånn planløsning blir vel feil også her under monsumtiden? Fint var det iallfall og utrolig koselig med en avveksling fra det intense skolefokuset de siste ukene. Nå kjenner jeg kveldens andre søvntog komme snart, så nå må jeg bare avslutte, ta en kjapp dusj og legge meg før jeg går glipp av det.. God natt! Og gratulerer med dagen, Kristin!

Fullmåne og bølgebrus.

Som nevnt i Emmas siste blogginnlegg har sommeren inntatt Pondi, og ja, det er veldig varmt om dagen. Absolutt ikke uvanlig med 35 grader i skyggen, hele døgnet rundt. Selv under vifta. Etter et par nokså søvnløse netter bestemte vi oss for å rømme tilbake til barndommen med en real telttur i hagen. We did it India-style, så hagen ble byttet ut med takterrasse og teltet med myggnetting. Madrassene ble også fjernet fra sengene og bært opp på flisene. Der lå vi; Cecilie, Emma og jeg og nøt synet av fullmånen og bruset fra bølgene til vi sakte men sikkert sovnet. I går kveld var det bare vakkert. I dag tidlig mest svett. Det snakkes mye om hva man bør passe seg for i India, men det som skremmer meg mest her nede er den farlige og totalt fryktløse myggen. Før vi la oss tok vi derfor på oss klær som dekket oss fra topp til tå, noe vi angret litt på da sola begynte å steke like før sju. Det var sannelig godt det var vann i dusjen i dag.
Emma og jeg hadde dessuten fri fra gruppeoppgaveskriving i dag, og valgte derfor å utnytte dagen til litt turistgjøremål. Som å dra til indisk skredder og få kjolene hjemmeifra kopiert i spennende indiske stoffer og "låne pappesker fra postkontoret over en lengre periode".. Det var nemlig litt vanskelig å skjønne om det faktisk var et ja eller et nei på om vi fikk ta pappeskene som lå utenfor postkontoret. Jeg spurte flere ganger, men fikk den samme intetsiende hoderistinga alle gangene. Det er nemlig en kjent egenskap blant mange indere. De deler på en veldig spesiell form for hodebevelgelse som faktisk klarer å prestere å gi verken et nei eller et ja, men allikvel gi et svar.. Så vi endte opp med å ta dem, for så å liste oss fint ut derfra så usynlig man kan være med 100 handleposer og to store pappesker under armene.
I kveld har vi trent både kropp og sinn med litt yoga, og Karoline og jeg har kommet enda litt lenger i planleggingsprosessen vår i forbindelse med Thailandsturen vår neste måned. Det nærmer seg nå;) Bare litt eksamen og sånn først.

Og lykke kommer med fly fra Norge.

Så da var det avgjort, at vi velger forskjellige veier i begynnelsen av mai, Emma og jeg. Emma blir igjen for å oppleve mer av India, mens jeg har bestemt meg for å bli med Karoline østover. Ruta er ikke helt fastsatt ennå, men jeg kan også komme med et par nøkkelord: sand, sjø, nudler, Thailand og Kambodsja. Iallfall sånn til å begynne med. Med hjemreise i tid til Roskilde. Forhåpentligvis hjemme lenge nok til en liten klesvask eller to før jeg stikker dit.
Egentlig er jeg så trøtt at jeg bare hadde bestemt meg for å legge meg, men jeg havnet allikevel foran pc'en og tenkte jeg da like gjerne kunne skrive en setning eller to.
Setning nummer 1: Pizza med spinat og kanel er ingen fantastisk gastronomisk opplevelse. Det er derimot smeltet og så stivnet igjen-påskesjokolade fra Freia, og tyrkispepper! Lenge leve mammaene til Emma og Heidi. Det var som pappa så kjærlig sa det da jeg fremmet mine ønsker om en norsk påske i India: "Kom hjem, du, så skal du få så mye sjokolade du bare vil ha". Hm.. Det skal jeg huske på. Men i dag følte både Emma og jeg at vi satt i enden av regnbuen, med en påskehare på delings og en skål med lakris. Nå har jeg også feiret påske. Lykke!
Setning nummer 2: Å bryte seg inn i et gammelt fransk kolonihus er ikke så vanskelig som jeg først trodde. Det er bare å hoppe over muren. Det gikk fint det. Dørvakten vår har nemlig blitt bestefar, så da blir vi nødt å ta saken i egne hender.

De som sa det var varmt i helvete har aldri vært i Pondicherry i april.

Hørt om sommer i Tamil Nadu? Nei, få. "Ekkje nå hit" sier Cecilie (Geitung Larsen 2009). Vil starte blogginnlegget med å gratulere Bestemor med PREMIEKATT!! Darius er Europa Premier! :D

I disse oppgaveskrivetider, som er altoppslukende, er det viktig å planlegge litt. Det er nå klart at Emma og Helene på tur blir Emma og Helene på kver sin tur, etterhvert. Sånn ble det bare, ingen sure miner. Jeg og Cecilie har mange planer for hva som skal skje fra mai til slutten av juni, litt for mange foreløpig. Himalaya er et stikkord.

Vår, tid og savn

Jeg kikket nettopp gjennom bildene til Ida (verdens beste søster!) på facebook, og oppdaget til min store forundring hvor langt ut i vårhalvåret vi har kommet. Hun er russ i år, og har allerede tatt sitt første bad og fått russebukse. Og jeg er ikke der.. Jeg var aldri russ selv og har alltid sett for meg at jeg kom til å være der og feire Ida sammen med henne. Men jeg er her. I det fjerne Østen. Og Ida min. Jeg vil stå med mor og far i bunaden min og bli ufattelig stolt når hun går forbi meg i russetoget, skrikende og mest høyrøstet av dem alle.. Det er en stund til 17 mai, vet det. Men da jeg så på bildene gikk det virkelig opp for meg hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne være der. Om så bare for å vekke deg med en klem ekstra tidlig de morgene du kommer hjem for å ta igjen litt søvn.. Men nok en gang er jeg på reisefot, og av egen fri vilje så jeg skal ikke klage. Av og til så tar det en stund å innse hva man går glipp av når man selv ikke er hjemme.
Jeg må tydeligvis ha mistet litt av tidsoppfatningen min da jeg kom hit. Kanskje for at dagene her er så like. Men samtidig intense. Bortsett fra et par graders temperatursøkning er det sjelden noen overraskelse hvordan morgendagen ser ut. Vinter, vår, høst og sommer.. Man merker ikke overgangene her som som hjemme. For meg kunne det fortsatt vært snø i hagen hjemme i Sandefjord, og brøytehauger på parkeringsplassen. Men det er april. Allerede, og det innså jeg nå nettopp. Har ikke våren kommet helt ennå, venter den like rundt hjørnet.
Det føles litt som boblen jeg har levd i nettopp sprakk...

Siste forelesningsdag.

Det er fredag, og vi har hatt den siste offisielle forelesningsdagen i fred og konfliktstudiet vårt. Det er helt utrolig at det snart er over. Hele uken har vi skrevet og jobbet med gruppeoppgaven vår, og i løpet av neste uke er den levert. Forhåpentligvis. Deretter gjelder det bare å kaste seg over artikkel-heftene nok en gang, og forberede seg så godt man bare orker til neste eksamen.. Det er ikke over riktig ennå, men på en måte føles det litt sånn. Et kapittel er iallfall over. Wolfgang har hatt sin siste inndoktrineringstime med oss, og i morgen sitter han på flyet tilbake til Europa. Jeg tror nok de alle fleste av oss er passelig godt hjernevaska nå. Det er flere enn meg som vurderer en master på universitetet hans i Innsbrück, og samtalene i lunsjen kan like gjerne handle om å tenke transrasjonelt eller post-moderne som å erge seg over alle fluene på duken.
Det var først etter at jeg ankom India at jeg forstod hvor lite jeg egentlig visste om studiet av peace and conflict. I utviklingsstudier har vi terpet på ulike "utviklingsskoler", og det var ikke tvil om at strategiene for utvikling var mange. I statsvitenskap fikk jeg også pugge -ismer til den store gullmedaljen, og at det fins mange ulike syn å se på samhandlingen mellom internasjonale aktører var det heller ingen tvil om. Jeg burde forstått at fred og konfliktstudier har like mange måter å fortså verden på, og at innfallsvinkelen kan være så utrolig varierende. Universitetet i Innsbrück er tydeligvis bygget på, sammenliknet med mange andre programmer i Europa, helt nye måter å tenke og undervise på. Jeg ble frelst av Wolfgangs visdom, og skal ikke nekte på at jeg ble veldig nysgjerrig på den skolen hans i Østerrike.. Hvem vet? Men først skal jeg forsøke å lappe sammen en bachelor i et eller annet av hva jeg har holdt på med de siste to årene. Nå er det iallfall natta. Gruppemøte/frokost i morgen klokka åtte. Dette her er ikke noe feriehjem, som pappa ville sagt:)

Hot, hot, hot

Ok, kanskje den sprøeste natta til nå. Jeg tenkte jeg skulle være fornuftig og hoppet i seng til klokka elleve igår. For en gang skyld skulle jeg være uthvilt til yogaen klokka 06.00... Den gang ei. En time gikk, neste like sakte. Jeg bare lå der, uten en eneste trøtthetsfølelse i hele kroppen. Det klødde mest i alle muskler i hele kroppen. Jeg hadde mest lyst å springe på en tredemølle mens jeg lå der.. Da klokka ble ett, og jeg hadde satt meg opp for å forsøke å tøye inn litt søvn uten hell, stod jeg opp. Og merket til min forundring at alle de andre seks jentene jeg deler rom med også var våkne. Et par av de var fortsatt ute, men vi som var her var lysvåkne alle sammen. Men skulle ingen av oss sove, kunne vi like så gjerne være litt sosiale. Ble ikke særlig mye trøttere av det. Mest sulten. Så klokka tre måtte vi snike oss inn på kjøkkenet til "mor" og lage toast.
Det ble ikke mange timer på øyet i natt, med andre ord. Heller ingen yoga på morgenen, men jeg tvang med opp i otta for det. Gruppeoppgaven er fortsatt førsteprioritet, samme hvor mye søvn en har i kroppen. På lørdag skal vi presentere den for resten av klassen, men vi har mye å gjøre før den tid.
Og så har vi hatt en preview av kommende måned her i dag. 38 grader. Det er mer enn hva jeg ba om før jeg kom hit. Så vi tror det er grunnen til at vi ikke sov så godt, og at jeg måtte skifte klær i løpet av dagen fordi svetten bare sildret nedover hele meg i hele dag. I dag var det deilig å dusje.

Søndagsfølelse på en lørdag..

Da har vi hatt trønder-fæst også! Jeg vet ikke helt om det kvalifiserte til en skikkelig trønder-fæst (fordi jeg fortsatt ikke helt skjønner hva en sånn fest innebærer..), men vi koste oss. Danset og sang gjorde vi også. Til nesten hele Mc music 15-cd'en. Da ble jeg litt nostalgisk og lengtet etter søsteren og kjellerstua mi. Det er gode minner det, Ida. Og så fikk vi oss selvsagt trønderbarter alle sammen. Noen av oss så mer ut som franskmenn og pusekatter(spør Emma hva hun tenkte..), men vi var fine hele gjengen. Som forventet klarte vi ikke helt å avslutte kvelden før det ble for sent til å sprette opp, frisk og energiske, morgenen etter. Så det ble stranda i dag. Og etterpå dro vi inn til Auroville-byen, handlet litt og spiste verdens beste pizza. Det er sant, kjære venner. Den beste pizzaen fins ikke i Italia, men på en liten pizzeria langt inne i bushen i India. Med et gjestetoalett så fullt av maur at jeg ikke trodde jeg skulle komme levende ut derfra... Nå er jeg litt solbrent på brystet, trøtt og klar for film. Det føles som søndag, men jeg er glad det bare er lørdag. Det betyr fri i morgen også:) I morgen lover jeg å være mer skoleflink.

Helg, helg, helg!

Endelig helg! Og denne helgen, spesielt, tas i mot med veldig åpne armer. På mandag fikk vi en ny foreleser, O store Wolfgang Dietrich. Han er fra Østerrike, og underviser på samme universitet som Andreas; læreren vi hadde tidligere i semesteret. Helt siden jeg kom hit har jeg møtt den ene inspirerende foreleseren etter den andre, og vår kjære Wolfie skuffer ikke han heller. Livserfaringene hans er bare fascinerende. Her snakker vi om en mann med flere doktorgrader enn antall måltider jeg spiser pr. dag. Og det skal godt gjøres. Men dette er ikke bare en ekstremt ambisiøs bokorm, men også en eventyrer og anerkjent fredsforsker, i tillegg til at han har startet et helt spesielt master-program i fredsstudier, på et universitet i Østerrike. Det er som han sier. Bare fortsett å studer, reis og opplev verden, så skal dere nok se at dere ender opp som fredsforskere en dag dere også.. Greit, det:) Ok, nok skryt om ham. Eller ikke helt. Det er bare så uvanlig for meg å storglede meg sånn til hver morgenforelesning(da vil jeg vanligvis bare hjem og sove et par timer til..). Og så føle at jeg går derfra mer opplyst og enda mer forvirra, hver gang. Temaet for de to neste ukene er tilnærninger til konfliktløsning og fredsbygging, og det kan også ha noe med at jeg nyter skolen om dagen. Men timene har vel handlet om mye annet også. Til nå har diskusjonene i stor grad bært preg av en noe filosofisk tankegang, og da må jeg ærlig innrømme at jeg er ute på litt tynn is, men jeg lærer med tiden.. Og Emma hjelper gjerne til med å ta diskusjonene til et enda høyere nivå og nevne enda et par filosofer. Takk;)
Denne helgen blir det oppgaveskriving til den store gullmedaljen. Vi fikk tilbake førsteutkastet vårt på onsdag, med flere gode tilbakemeldinger, og nå er det bare å sette igang å fortsette skriveprosessen. Men i kveld skal vi ha trønder-fest, hva nå enn det innebærer, så det kan hende vi blir nødt til å ligge et par timer på stranda i morgen, før vi kan begynne å være produktive.. Din idé om trønder-party, Emma?

Lys fremtid

Det er så mye å glede seg over her i livet. Familien, vennene, kjæresten og alle de gode erfaringene og opplevelsene livet gir deg. Men livet er ikke alltid like enkelt. Motstand er det ingen som slipper unna. Sorg og smerte er noe vi alle må igjennom. Ofte følger gjerne en hel rekke av ulykker når man først føler at livet stritter i mot. Kanskje for at man da allerede føler seg svak og motstandskraften ikke er like sterk som vanlig. I India er man heller ikke spart for motstand og vanskeligheter. Vi opplever det alle på forskjellige måter og av ulike sjangre. I dag har jeg et møte med ovelegen på sykehuset her i Pondi, der jeg ble antastet av en av hans ansatte tidligere denne uka. Skoleledelsen har allerede vært i kontakt med denne overlegen og fått legen som behandlet meg sparket. Men selv om den mannen ikke jobber der lenger, betyr ikke det at saken er over. Fremover følger samtaler med sykehuset, forklaringer må gis, hendelsen må igjen gjenfortelles og orker jeg, får jeg også hjelp til å ta dette videre til indisk politi. I løpet av de siste dagene har jeg vært i gjennom mange følelsesstadier. Alt fra sinne, frustrasjon til ren selvmedlidenhet. Helt naturlige reaksjoner på en opplevelse som aldri burde funnet sted i utgangspunktet. Men jeg er ikke alene. Verken hjemme eller her i India. Støtteapparatet i de der hjemme og nettverket i India har vært uunnværlig, og flere ganger i løpet av den pågående prossessen har jeg blitt overrasket over i hvilket grad folk faktisk selv lar seg engasjere og bli berørt. Samtalen med sykehuset i dag er kanskje bare starten på en krevende prosess med flere autoriteter, men jeg velger å se lyst på fremtiden og føler meg klar til å avslutte dette kapitlet i livet mitt snart. Livet er for fantastisk og verdifullt til at vi får la oss knekke fullstendig av motstand. For belønningen for strevet er så ufattelig høy!

"Hjemme" igjen..

Da var vi "hjemme"igjen. Og det føles godt. Jeg trodde ikke jeg skulle synes det da jeg først ankom Palolem. Men etter et par dager med soling, bading i et ganske så asurblått hav og et par nye og interessante bekjentskap er jeg klar for alvoret igjen. Dagene i trehytta vår (bygd av trestokker, potetsekker og presenning), bare et par meter fra stranda, var derimot veldig bra for meg. Jeg var litt uheldig å dra på meg en magesjuke før jeg dro, noe jeg fortsatt sliter med, men mens jeg satt der i vannkanten og kjente bølgene skylle over meg så tenkte jeg at jeg var akkurat der jeg skulle være. På mandagen hadde vi en sånn "la oss gjøre alt på en dag-dag". Den innebar båttur, delfin-sightseeing, bading på "honey moon-beach", få oss henna-tatoveringer og shoppe turiststæsj, som de ikke selger så mye av i Pondi. Den innebar også Emmas første møte med kakkerlakk (krøp rundt og koste seg på tannbørsten min), og et gjensyn med en av de femti froskene vi delte hytte med. Alt i alt, et uforglemmelig eventyr. Så snart Emma og jeg blir friske nok til å bevege oss ut i områder uten toalett innenfor en radius på et par meter, tar vi fatt på skolen igjen! 

Avslutningsvis vil jeg dele verdens morsomste historie med dere. Jeg fikk den på sandwich-pakka mi på flyet.. 
-The ultimate love story-
Meet Romeo, the bad-boy rebel and Sally, the poor, rich girl. They meet on a huge ship and instantly fall in love. Their love blossoms as they dance and sing around trees and exchange secret love letters through pigeons. But fate has a different plan. A war breaks out and separates them. The next time they meet, Sally is betrothed to an oil tycoon and bumps into Romeo, who is a dance instructor in Casablanca. They try to be friends but tempers flare between the two of them. So, they part again. One year later, Romeo is on the top of the Empire State Building when he sees a glass slipper on the floor. As he picks it up, he sees Sally standing in front of him and notices that she is missing a shoe and is without a fiancé. They both realise that they still love each other. Reunited, the lovers ride off into the sunset.

Skjebnen, altså. Får det alltid som den vil;)  

Goa, here we come!

I morgen skal vi endelig ut på eventyr igjen. Ikke det at det å bo i Pondi ikke er et eventyr i seg selv, men jeg kjenner jeg har behov for å se noe nytt nå. Kan et annet sted enn Goa friste mer? Goa er en tidligere portugisisk koloni, og kjent for sin orginale hippie-kultur, surfere og fantastiske strender. Slik beskrives Goa i Cosmo: "Det er få steder i verden du finner så mange batikk-kledde og glade mennesker som i Goa. (Slapp av, jeg lover å ikke prøve hasj eller liknende) Det er like trygt som hytta på Sørlandet - bare mye, mye kulere. Du må klype deg i armen når du ankommer Palolem (det er dit vi skal!) Drømmer du? Det asurblå havet som skyller inn mot den kritthvite og nesten uberørte stranden, er som tatt ut fra en romantisk bollywood-film. Palolem er et samlingssted for avslappede backpackere med sans for strandbål, gitarspilling og øl om kvelden." 
Er det rart vi nesten besvimte da vi leste det? Dette stedet virker jo som skapt for oss. Nå blir det spennende å se om stedet lever opp til forventningene, og det får vi svar på allerede i morgen!   

Hvit gulost.

Nå har jeg klikka helt. Det må an å reise ned til Østen uten å bli gæern, men neida - det klarte ikke jeg. Jeg har slitt med hodet de siste dagene. Jeg tror det begynte med litt lite vann på mandag, enda mindre i går og i dag har jeg fått slite for det. Men nok om det. Det var ikke det jeg ville skrive om. Dette gjorde iallfall at jeg bestemte meg for en brødmiddag, i stedet for å gå ut å spise. Emma hadde brød, og jeg hadde ost og juice. Jeg åpnet kjøleskapet, tok ut osten min, men ble helt forferda da jeg så hva en av de andre jentene hadde kjøpt; hvit ost. Jeg kikket på min. God og branngul. Ja, det var sånn osten skulle se ut. Jeg spiste den "naturlig" fargede osten min, godt fornøyd. Men jeg hadde bare en osteskive, og ville spise to brødskiver til. Og jeg ville ikke ha sjokoladepålegg, men den rare, hvite osten fristet hvertfall ikke. I det jeg skulle klage til de andre, med brødskiva med sjokoladepålegg i hånda, kom jeg på hva som nettopp hadde skjedd. Jeg hadde glemt at osten hjemme i Norge er hvit, og at det var sånn osten egentlig skulle se ut. Det var den supergule osten min som hadde feil farge..  Så begynte jeg å savne osten jeg vanligvis spiser hjemme.  

Ikke lenger laptop-løs..

Nå ligger jeg i nyoppredd seng, med et smil om munnen. Jeg skriver nemlig på min egen data. Det er som å være gjenforent med en del av meg selv. Ok, tok kanskje litt i der, men det er deilig iallfall. Og det er noe som har hengt over skuldrene mine i altfor mange dager. Da dataen først bare sovnet inn en dag ble jeg helt fra meg av fortvilelse. Så skjedde det saker som fikk det lille dataproblemet mitt til å virke som en filleting i forhold. Allikevel var det noe jeg ikke helt klarte å legge fra meg. Etter flere samtaler med data-geniet av en pappa jeg har, kom han frem til at det måtte være intern-minnet på dataen som hadde streiket. Jeg fortalte dette til rektor Selva, som da endelig hadde hørt noe fra dataselskapet. De visste ikke hva som var galt, men skulle gjøre et forsøk for et beløp opp mot en hel månedslønn. Det hadde Selva nektet og han hadde da levert inn til neste firma. Han videreførte beskjeden min fra dataeksperten i nord, og i dag fikk jeg den tilbake - med et nytt intern minne! Nå kan jeg endelig ta opp kontakten med venner og familie, og på ordentlig komme igang med gruppeprosjektet om Gandhi, som mildt sagt stresser meg litt.. 

Oppdatering om været: ingen nedbør til nå, men et tynt skydekke foran sola. Eller er det bare forurensing og eksos? Hadde med genser på skolen i dag, men brukte den ikke. 

Kur for Indiafrustrasjon

*Galgenhumor * sinnamusikk * sukker (gjerne i form av chai)

Bomtur: jeg har enda ikke blitt helt fra meg av irritasjon her, noe som kan tilskrives punktene over.
Satt tre timer i buss fra Pondicherry for å gå Full Moon Walk – bare for å finne ut at fullmånen glimtet med sitt fravær. Altså, ingen barfot religiøs opplevelse på 14 km på oss. Sliten restaurant som plaster på såret. Der personalet slår ryddegutten så det synger i ørene. Rask exit. Videre, toalett i særklasse innenfor kjøkkenet- et kjøkken av type det man ikke vil se hvis man skal spise der. Albuer i røra og truser til tørk. Klarte nesten ikke tisse for jeg lo sånn.
En del antiback senere og jeg ler enda. Sjømannsprest er sendt som en engel fra Nidar og redder humøret til de mer hormonelle i gruppa. 3 timer tilbake med vissheten om gruppeoppgaven som ligger uskrevet hjemme. Test av ting-går-aldri-som-du-tror-i-India-tese. Uten unntak.

Edruelig: Morgentimene på studiesenteret var tilbake til virkeligheten for mange. Regnet pøste ned, og gjør det fortsatt i skrivende stund. Det regner ikke i India i mars. .. ser man det. Sko viser seg å være laget av papir. Det var likevel noe magisk med å sitte under tak å se på regnvått palmeparadis. Har også lært at motorsykkel og paraply er en godkjent kombinasjon. På fredag drar jeg og Helene til Goa med Ane Hedvig og Hanne .. om det regner eller ikke.

Feminist, javisst!

Det er den O store kvinnedagen i dag. 8 mars, altså, og det er kjempelenge siden jeg skrev sist. Samtidig som dataen min døde (ennå ikke begravet, men fortsatt like død) begynte rekken av ulykke og dårlige nyheter, og frem til i dag var det ikke mye positivt å skrive om. I dag våknet jeg derimot lettere til sinns og med nytt mot. Jeg begynte dagen i rett feminist-ånd med å gå bh-løs og med hevet hodet til butikken. Det føltes veldig befriende, og det er jo det som teller, sant?
I butikken satte tankekaoet i hodet mitt i gang, da jeg fikk øye på smykker til halv pris. Endre kvinnenes hverdag og skape økt likestilling med billigere øredobber? Nei, den går jeg ikke med på. Tankene mine streiket videre til kvinnene vi intervjuet i den fattige landbyen vi besøkte på fredag. De aller fleste familiene i denne landsbyen var daliter, dsv den samfunnsgruppen lengst ned i det indiske kastesystemet. Gjennomsnittsfamilien her lever på 450 dollar i året, tilsammen..
Hun ene begynte med å fortelle om mannen som nylig tok livet av seg selv fordi han ikke orket å kjempe mot fattigdommen lenger. Alene sitter hun igjen med to barn. En annen vi snakket med oppelvde å bli slått av den alkoholiserte mannen sin, hver dag. Og han sluttet ikke før de andre kvinnene i landsbyen kom henne til unnsetning. Dette er tragiske skjebner, og ikke morsomme å lese om i det hele tatt. Men dette er virkeligheten, brutal og ærlig. Og selv om vi fortsatt har mye å kjempe for i Norge når det kommer til kvinners rettigheter og likestilling, er det disse kvinnene jeg velger å tenke på i dag. Disse kvinnene våkner ikke opp med en ny ektemann selv om Nilgiris selger smykker til halv pris. Ikke gir dem det mer mat på bordet heller. Men spareordningen de selv er med på å organisere gjør derimot livet litt tryggere. Hver måned sparer de litt ekstra på en felles konto. Ikke bare beskytter dette kvinnene fra at lønnen deres går rett til mennenes drikkeforbruk, men det gir dem en sjanse til å ta opp mikrolån om de skulle trenge noe i hjemmet eller om en av barna plutselig blir syke. Det var et møte som satte dype spor i meg, men også et møte som gav meg håp. Samhørigheten dem imellom var utrolig, og spareordningen dem i mellom var deres del av kvinnekampen. Selv de som har lite, men har hverandre, har ofte nok til å få til en bedre hverdag.

Jeg leste også ut "Egalias døtre" i dag, av Gerd Brantenberg. Uten å ha lest særlig mye feministisk litteratur velger jeg å kåre denne til den beste boka hittil. Den handler om en verden der kvinnene dominerer. De har alle lederstillinger, bestemmer hvilke lover som skal vedtas og har henvist alle menn til hjemmet der de har ansvar for all reproduktiv aktivitet, bortsett fra å føde. Det gjør kvinnene selv, og så overlater de barnet til mannen rett etterpå. Dette er selvsagt en fantasiverden, men skrevet på en helt fantastisk måte. Alt beskrives gjennom en gutts synsvinkel som overhodet ikke er fornøyd med tilværelsen. Og det skjønner jeg godt. Det er mye morsommere når kvinnen og mannen behandles likt, og begge parter er like mye verdt. Anbefales!

varmt

Når Helene er laptopløs danser musene på bordet... Denne uka bør, som det forrige også burde, stå i lesningens tegn. Men dog. Henger sånn greit med egentlig. Men alt av filosofiske innslag gir meg hjemlengsel. Er det et godt tegn? Det er noe som er lite tilfredsstillende ved å lese noe som det er meningen at du skal forstå.. Det innebærer også at det er mindre opp til tilfeldighetene hvordan eksamensresultatene vil bli. Tilfeldigheter passer bedre til mitt ikke-eksisterende konkurranseinstinkt.

Vil heller planlegge tur. Pondicherry er vel og bra, men bare man sitter på bussen føles det rett. Å være i bevegelse. Tid og penger vil begrense, så blir det spennende å se hvor man havner etterpå. Mulig det blir en liten tur om et par uker, vi får se. Har LESEUKE... så. Moralske diskusjonen har startet.

Yoga på taket i dagtidlig. Klokka 6. Tror det kan bli noen interessante timer deroppe. Jeg og Tonje er stive som to stubber, og gir læreren et håp om at noen kan forbedres i denne gruppa.. kanskje.

En film med budskap

Nok en onsdag med film i dag. Denne uken "Battle of Seattle",  en helt fantastisk film om demonstrasjonene i forbindelse med WTO-forhandlingene i Seattle, et par år tilbake. Filmen var en spillefilm og ikke en dokumentar, men basert på virkelige hendelser, så på ingen måte ren fiction. Fakta fra virkeligheten ble presentert gjennom hele filmen for å støtte opp under budskapet. Det lød noe i nærheten av: hat WTO, gå i fredelige demostrasjoner, vold leder ingen vei, og kjemp for hva du tror på - det lønner seg i lengden. Ikke rart jeg dro derfra mer optimistisk enn på lenge, og med en tro på at det jeg studerer ikke er helt håpløst. Man trenger sånne friske innslag en gang i blant. Neste gang jeg tviler skal jeg se den igjen, og gangen etter det også.  

Gratulerer, Slumdog Millionaire

Vi hadde celebert besøk på skolen i dag. Læreren vår, Andreas, fikk et litt uventet besøk fra en kollega fra Østerrike. Hun ble så imponert av skolen og studiet vårt, så hun tilbød seg å fortelle litt om det arbeidet hun har drevet med de siste femten årene som både forsker og lærer. Jeg satt der med spissede ører, og tenkte bare: der hun er nå, vil jeg også være om 15 år! Det var virkelig en super dame. De siste 15 årene hadde hun jobbet med uttallige prosjekter i hele India og reist rundt i landet i tilsammen 3,5 år. Før forelesningen fikk jeg gleden av å spise frokost med henne og da kom vi i snakk om den aktuelle filmen Slumdog Millionaire. Litt artig å være akkurat i India når den filmen stikker av med så mange som åtte Oscar! I følge indiske medier er det nærmest en folkefest i dag, og bevis på det fikk vi da vi kom på butikken i ettermiddag og så en kjempestor plakat til ære for filmen og alle dens involverte. Men i forkant av filmens mange nominasjoner og positive kritikk har det pågått heftige debatter om den her i India. For det første vises ikke filmen i andre indiske byer enn Mumbai, så alle i klassen som håpet å få se den her i Pondi får nok tålmodig vente til den kommer ut på svartemarkedet. Selv så jeg filmen før jeg dro, og elsket den! Jeg falt for hva jeg oppfattet som ærligheten bak mange av problemene India strir med og selvsagt den sterke kjærlighetshistorien, men tenkte ikke da på hvordan indere generelt kom til å oppfatte filmen. Mange her mener nemlig den setter India i et negativt lys ved å filme slumområder og fattigdom, og tar fokuset vekk fra alt det India har å være stolt av. Det lages tusenvis av slike filmer i bollywood hver dag, sies det, men filmen er ikke bra nok før den får vestens anerkjennelse. Dette begynte jeg først å tenke på etter jeg kom hit. Men igjen. Det er stor forskjell på rurale og urbane India, fattig og rik, de maktesløse og de med penger. Det er ingen hemmelighet. I alle store indiske byer finnes det slumområder der folk lever i små skjul uten verken tilgang på vann og elektrisitet. Dette løses kanskje ikke ved at en engelskmann produserer en film som belyser denne urettferdigheten, men det gir iallfall verden et innblikk i hvordan livet til mange kan være i et land som om 20 år antas å være en av de største økonomiske maktene i verden. En film å debattere er iallfall helt sikkert. Så gjenstår det bare å se om filmen nå blir vist på flere indiske kinoer, etter alt mediaoppstyret den har fått i forbindelse med årets Oscar-utdeling.  

Internett er tilbake!

Internett er tilbake og det er så ufattelig deilig. Ikke det at jeg hadde blitt bombardert av meldinger på verken facebook eller mail, men jeg synes bare det er en trygghet å ha det tilgjengelig. I tillegg til at Skype, som etter at jeg flyttet ned hit har fått en veldig avgjørende rolle i livet mittt, ikke fungerer uten internett. 

Det føltes nesten litt merkelig å ta bussen til skolen i dag, fordi det var så mange dager siden sist. Vi har nemlig hatt langhelg. Det som kunne blitt en effektiv lesehelg for mange, ble i stedet en velfortjent mini-ferie. Jeg vet ikke, jeg. Det tar på å være her. Varmen, det endeløse kaoset - alltid, totalt mangel på stillhet, det gjør noe med deg. Noen valgte å fylle opp batteriene ved å dra ut av Pondi, mens mange valgte å bare bli igjen i palasset. Det angrer jeg ikke på at jeg gjorde. Papa Raj hadde dratt på weekend-tur; og når katten er borte, danser musene på bordet. Det var akkurat det vi gjorde. Ok, nå skal jeg ikke ta helt av, for så vilt ble det vel aldri, men vi fikk endelig utnyttet palassets enorme terrasse og hageareale litt. Det tror jeg Mama Rani bare satte pris på. Jeg husker ikke om vi har skrevet noe særlig om huset før, men det er iallfall stort. Vi er drøyt tjue elever som bor her. Det antallet kunne gjort de fleste hus i det miste laget, men ikke dette. Selv om jeg sover i noe som kan se ut som en dekorert gymsal (størrelsemessig) med fire andre.. Privat liv derimot, er mer: hæ? Men det er jeg vant til fra månedene på Gunilla, så det er ikke noe problem. Det eneste er kanskje mangelen på stikkontakter når alle sitter rundt spisebordet. Jada. I-landsproblem deluxe. Vi for se om vi finner den ene butikken i Pondi som har spesialisert seg på skjøteledninger en dag. Jeg vet den fins, vi må bare finne noen som kan vise oss hvor..

Ok, helgen da. Stranda har vi iallfall besøkt, og Surguru (yndlingsrestauranten) sikkert alle dager bortsett fra fredag, for da bare måtte Maren ha litt kjøtt.. Hmm. Emma og jeg var faktisk på skolen på fredag, selv om vi hadde fri, men det var igrunn mest for å få tilberedt frokost og lunsj.. På søndag prøvde vi oss på markedsshopping og det var en spesiell opplevelse. På søndager er nemlig veldig mange butikker stengt, men for allikevel kunne tilby folk varene sine dekker de til veikantene med tepper og flytter ut det meste av hva som vanligvis er inne i butikken ut på gata. Smart, hva? I tillegg til at andre også får selge hva de har å tilby av ting og tang. Det var som en god blanding av et loppemarked og utsalt av smågjenstander som skrutrekkere, tannbørster, hårstrikk, nøkkelringer og piratkopierte cd'er. Det ble det varmeste eventyret etter fortsvandringen, men vi kom iallfall hjem med en film vi kunne se på kvelden.  Tv har vi heldivis ikke; det er pinlig nok at vi ikke rer sengene våre selv hver morgen, så vi endte opp med å sitte fire passe store jentehoder foran en liten bærbar pc. Det ble godt og trangt, og filmen fungerte. 

Jeg trives fortsatt veldig godt her i Pondi, selv om jeg skjønner de som kommer hjem fra India med blandede følelser. Denne helgen har jeg stritt litt med feministiske utbrudd, som jeg til nå har klart å holde for meg selv.. Men jeg sier bare: neste gang en gutt spør meg om han kan ta bilde av meg med mobilen sin på vei til stranda, eller sniker i køen i butikken(enten for at jeg er turist eller jente), eller sitter i et buskkass for å glane mens jeg soler meg, så sprekker jeg! Eller det kan jeg jo ikke, fordi dette er en del av den nye hverdagen nå. Jeg sliter bare litt med å godta det.. Nå er det ikke sånn at alle gutter i Pondi er svin, overhodet ikke, men jeg er så lei av å gå gatelangs med hodet ned i bakken for å unngå alle mulige blikker og gud-forby, by meg frem ved å smile til feil mann. Jeg går alltid tildekket, følger så mange normer og regler jeg vet om, men allikevel er det ikke nok.. Etter et par uker så legger jeg vel ikke merke til det lenger, så jeg får bare vente og være tålmodig til da. Heldigvis har jeg havnet med verdens herligste jentegjeng, og de gjør selv feminist-dagene mine til en fryd her i India.

Og Elin (Annette, min engel): Dødskult at du kommer til India. Jeg håper vi får muligheten til å ses:) 

Bra bra.

Det har ikke vært mange ganger jeg har våknet opp her og tenkt "hvor pokker er jeg?".. men hadde en slik opplevelse på skolen i dag. Tror Helene opplevde mye det samme. Etter lunsj sovna jeg i en hengekøye, med musikk og boka over hodet. Halvt våken halvt i søvne hører jeg mange jentestemmer og latter. Tenker at hva skjer for jeg er jo fortsatt i hengekøya, og vi er kanskje 6 stykker igjen på skolen.. åjoda. Rundt meg står kanskje en 20 indiske skolejenter som peker på meg og ler. De er to klasser som er på besøk, rundt 60 stykker. Å være en attraksjon på den måten er fryktelig uvant. Men jeg må jo se fryktelig merkelig ut der jeg ligger. Får vite at de er rundt 15 år og går på en skole 2 kilometer fra vår, i landsbyen. Komplementene hagler, pluss bemerkninger som «funny voice!». Jotakk. Virker som de prøver å suge opp alt de kan om oss og hvordan vi oppfører oss. Indere sier ikke ja, og de nikker sjelden, vagger hodet fra side til side derimot, det kan de. Som om de er dårlig hengsla, litt vanskelig å forstå om det betyr enten ja/tja/nei/du er teit/hahaha/kanskje/kanskje i ditt neste liv osv.. Disse jentene prøvde å nikke som meg, overivrige.

Bare lille Pondi er virkelig merkelig for meg som aldri har vært utenfor Europa. Bare på en butikk i nærheten i går, når Cecilie skulle kjøpe juice, går prosessen som følger; finn juice, ta med til kassa, de tar juicen, får en gul lapp der det står juice, neste kasse betale, bestemmer seg for å kjøpe potetgull også, får en lapp til, betaler, stempler lappene, tar med den ene til en kasse, der man tydeligvis har skrevet feil, blir litt roping og skriking før lappen blir stemplet på nytt. Samme prosess med juicen igjen. Ferdig, ler og går ut.
Er også litt spent på hva videre dyrelivet har å by på her nede. I forelesningene blir vi stadig avbrutt av at noen av de lokale, gigantiske, edderkoppene har funnet veien igjennom nettingen. Ellers så blir jeg distrahert av at en av de mindre, hoppende, edderkoppene trasker rundt i nakken på personen foran. Løshunder og kråkeaktige fugler er også fast inventar. Det er ikke alle de store insektene som er så skumle, det er bare det at jeg aldri har sett lignende før, det kan være hva som helst, egentlig. Fra en annen planet for eksempel...

Har ikke spist kjøtt på ti dager nå, fått beskjed fra Morten at hvis jeg blir vegetarianer skal han sette meg ut i skogen. Det blir kjøtt når jeg kommer tilbake til Norge igjen, men akkurat nå trives jeg veldig godt med å spise alt annet.

De inderne jeg har snakket mest med til nå er de som har klart seg veldig bra her. Og de har en fellesnever alle sammen, de kan være hvor trivelige som helst, le og prate og spørre spørsmål. Men når det blir snakk om penger eller betaling så blir de beinharde. Da er det steinansikt og business.

Chai er forresten veeeldig godt. Alt annet også forøvrig, vet det er noen her som ikke er helt enige. Link til Marens blogg; www.mareniindia.blogspot.com

Hos en indisk optiker

Vi har ikke strømavbrudd, altså. Vi har det bare bortprioritert bloggen litt, men tenkte å gjøre opp for det nå. I går dro vi på Auroville Beach for å lese og sole etter skolen. Auroville beach ligger en 15-minutters tur unna Pondi sentrum og tilhører egentlig en hippiekoloni i området, men det er ikke verre enn at også vi får bruke stranda deres. Det ble vel kanskje ikke så heftig lesing der vi lå i sanda og forsøkte å være produktive, men de fleste kom igjennom et par artikler før vi dro mot sentrum igjen, fulle av herlige d-vitaminer. Det var da vi tok turen innom en indisk optiker for kjøpe briller! Helt siden jeg ble hekta på floker i håret og grønnsaker, har jeg ønsket meg farfar-briller, og dette er virkelig mekka for sånne innfatninger. Overalt i byen ser jeg eldre mennesker med det ene morsomme paret etter det andre, og jeg blir helt grønn av misunnelse. Butikken lå opp en snirklete trapp i andre etasje, og hadde jeg ikke fått veibeskrivninger av en venninne i klassen, hadde jeg nok aldri visst at den lå der. Som en skjult perle, dekket av av fargerike reklameplakater. Inne i butikken ble vi vennlig mottatt av en hel horde menn i alle mulige aldre, og det første som lyste opp under disken var brilla mi. Trodde jeg iallfall. Men det viste seg at de tjue brillene de hadde under glassdisken, bare var en brøkdel av hva de gjemte i skuffer rundt om i resten av butikken. For en god time var jeg så nære himmelen som jeg har vært på lenge. Vi kikket på kanskje 57 par før Emma, Karoline og jeg bestemte oss for de vi ville ha. Jeg endte opp med to lesebriller og et par solbriller, men før de kunne bestilles måtte jeg ta synstest. Den ble tatt i en campingstol midt i rommet og den elektroniske bokstavtavla var strategisk plassert der det var plass, oppe i et  hjørnet over disken. Det er det som er så fantastisk praktisk og sjarmerende med India. Alt skjer på plass her. Mye iallfall. Er skoene dine ødelagte så bytter de såle mens du ser på, og skal du kjøpe briller og behøver en synstest er det det minste problemet i verden. Alt utstyret ligger i en kasse ved vinduet, klart til bruk. Ikke snakk om å bestille noen time eller sette av et fancy rom til det. Og brillene er klare om to dager. Kan tro jeg gleder meg! Det artigste, uten om brillene, var prisen, men den kan vi avsløre en annen gang. Det blir så mye stress om alle svaksynte fra vesten skulle fly til Asia for å kjøpe briller - bare fordi briller hjemme koster opp mot en årslønn.. Men billig var det. Omtrent like billig som middagen i går til 4 norske kroner. Og jeg lover at jeg ble mett!  

I dag har vi hatt forelesning og seminar, lest artikler i hytta i vannet og ikveld skal vi se på film med klassen om privatiserte militærstyrker i Irak. Det kan høres ut som en ferie, mye av det vi skriver om i bloggen, men tro meg; det går mest i krig og fred og sånn. Ikke det at jeg klager på det heller:)

Første ordentlige skoledag

Det var første ordentlige forelesning i dag, og også dagen for det store skumle foredraget vi har forberedt hele uka. Ok, så mye innsats hadde vi kanskje ikke lagt i det, men det innebar å si noe høyt på engelsk om konflikten i Burma og det var nok for å gjøre meg litt sånn smånervøs. Men dette var etter lunsj. På formiddagen hadde vi første time med den nye foreleseren vår for to uker fremover, italienske Andreas. Han virket som mer enn en real kar og trolig et kommende forbilde for mange i klassen. Det virket som om han hadde bodd over hele verden allerede, tross hans unge alder, og det satte virkelig igang tankene mine om fremtidige utdanningsplaner. Jeg blir så nygjerrig når jeg hører om alt det morsomme folk har gjort til nå. Ikke det at jeg sittet på en stubbe i skogen hele livet jeg heller, men det er alltid artig å få litt inspirasjon for fremtiden av folk med de samme interessene som deg selv.
Vel hjemme i Pondi var det tid for nok en bytur. Det blir et par av de i uka. Nå i begynnelsen er det alltid noe vi føler vi trenger eller behøver å fikse; i dag var det mobil og yogamatte. Nei, mamma. Jeg har ikke vært flink. Første uka var det for mye på skolen og nå finner jeg ikke yogamatte noe sted, men jeg skal gjøre en innsats igjen så snart jeg kan. Snart setter vi igang med yogatimer hver morgen her i palasset vårt, og da skal jeg spørre yogalæreren om hun skal skaffe meg en. Men jeg puster og sånn da, ordentlig dypt flere ganger om dagen:)
Etter en kraftig middag på den nye stamrestauranten vår, Surguru -100% vegetar, var det hjem for å lese litt pensum. Vi endte opp med å se på hysterisk morsomme og unødvendige punjabi-kjøp (indiske tunikaer med bukse) og snakket litt om mageproblemer og avføring. Det er mest det det går i for tiden. For øyeblikket virker det som om de aller fleste på huset er litt sånn småugne i kroppen, og selv om vi bare har kjent hverandre i en drøy uke har det allerede blitt en rimelig uhøytidelig og løs stemning her. Det passer meg bra igrunn!  

Haha! You are the most tired one..

I dag var det klasseutflukt til et stort fort, som stod på opplevelsesmenyen. Like etter lunsj dro vi avgårde i to proppfulle busser, med mål om å nå det berømte Gangee Fort to timer senere. På veien fikk vi en ytterligere innføring i indisk kvalitetsmusikk, men jeg tror de fleste nå er så akklimatisert at de knapt la merke til at vi hørte på dette i stedet for P4. Ute på landeveien fikk vi se indiere på indiere ute på søndagsshopping, og ytterligere bevis på at hvis du tuter hardt og lenge nok, så flytter både biler og kuer på seg. God og svett i ryggen kom vi frem til et grønt og frodig område, omringet av fjell av store runde steiner. Jeg har aldri sett noe liknende noen gang. Som alltid ble det litt venting før selve sightseeingen begynte, men etter at nesten alle jentene hadde prøvd hullet i bakken, her kjent som toalett, var vi klare for take-off. Og det ble et eventyr noen av oss sent vil glemme. Like innenfor inngangen ble vi fortalt at her inne styrer de mange apene fortet og ruinene, og at vi måtte holde godt på både vesker og kameraer om vi ikke ville donere noe mer til apenes samling av stjålne turist-gjenstander. En god stund gikk vi rundt i kanskje 35 grader og undret om dette var verdt to timers busstur, vel utvitende om at dagens mål befant seg 2 km heftig klatring og tilsammen 625 trappetrinn oppover. Et par av oss pustet litt ekstra tungt da vi fikk høre reiseruta. Men herregud, flere av oss har jo besteget høyere topper før. Vi bestemte oss derfor for å gyve løs på det med en real dose optimisme og pågangsmot i stedet! For et par år siden gikk jeg opp til toppen av Galdhøpiggen med pappa, så jeg skulle ikke være noe dårligere denne gangen. Shit, som jeg angret på det løftet til meg selv 200 trappetrinn senere. Jeg pustet som en med KOLS, og av og til måtte jeg bare le når jeg kikket ned på føttene og hva jeg hadde tatt på meg av fottøy denne morgenen - ikke noe mindre turistaktig enn flip-flops. Hvor var joggeskoene når jeg trengte dem så sårt..? Bare meter før toppen gikk vi forbi et par slitne indiske menn, da hadde kanskje 10 blodrøde klassekamerater gått forbi allerede. I det de fikk øye på meg bryter de ut i latter alle sammen og skriker: Hahahahaha! You are the most tired one! Først kvesser jeg tenner og grynter noe på et språk ikke engang jeg kjente igjen, før jeg tok meg sammen og sa så rolig jeg kunne: But you just wait and see, I'm going to make it.. Ikke engang jeg trodde særlig på det da, men bare et par minutter senere kollapset jeg over en stein, på toppen! Det var toppen av lykke og jeg delvis slukte vannet jeg hadde båret på som et kjært barn hele veien. Beina dirra som aldri før, og selv om jeg er litt pinlig berørt over å være i så elendig form vil jeg allikevel unnskylde meg med at jeg totalt skrapa magesekken og alle tarmene i går, i tillegg til at det var syykt varmt. Bare spør hvem som helst som ble med opp. Men utsikten var vel verdt den noe tøffe søndagsturen, pluss at vi så utrolig mange søte aper på veien. Dere skal alle få se når vi blir litt mer tekniske av oss..  

Bank i bordet.

Jeg vil ikke bli dårlig. Men kommer det så kommer det. Lett angst for å gå glipp av ting her, det skjer noe hele tiden. Enten så er det skole, eller så er det noe annet. Kanskje det er min manglende folkehøyskoleerfaring som biter meg i revva. Ro ned. Egentlig er det ikke så vanskelig å roe ned. Det er jo egentlig en fulltidsjobb å sørge for at den bleike kroppen ikke skal bli tomatfarget. Og kjempe unna mygg. Skal man lese i tillegg ooog være spyklein? Prioriteringene og forhåpentligvis arbeidslysten kommer sikkert etter hvert. Spurte papa Raj om strømbrudd var vanlig, skulle jeg ikke gjort. Det er mange ting som går på stoltheten løs her. Mennesket går ikke trapper en gang, snedig, fantastisk type! Føler meg veldig heldig som er under papa Raj og mama Ranis vinger.

Det måtte jo komme..

Så ble jeg magesjuk tilslutt jeg også. Jeg har vel egentlig bare ventet på det, men overbevist meg selv om at Pondi-bakteriene og jeg kom godt overens eller noe, og dessuten har vi vært utrolig påpasselige med antibac'n og nesten bare spist på trygge plasser.. 
Da jeg våknet i dag tidlig derimot visste jeg at ikke alt var som det skulle, men jeg ville ikke innse at det var magesjuke før jeg lå med hodet i do. Først trodde jeg kanskje det var varmen som tok meg, fordi vi har hatt strømavbrudd fra i dag tidlig til nå på ettermiddagen, så viftene sluttet å fungere - noe som igjen gjorde rommet vårt til en badstu. Så trodde jeg kanskje jeg var så slapp fordi jeg var dehydrert, men så begynte fyrverkeriet i magen og da jeg skjønte det. Med ett syntes jeg veldig synd på selv der jeg lå på baderomsgulvet i forsterstilling og gråt, og bare ventet på neste spyrunde.. Joda, jeg er egentlig litt av en tøffing, men når det kommer til oppkast og mageproblemer og sånn vil jeg helst bare bli tatt hånd om og strøket på ryggen.. Det må vel være lov til å innrømme det.

Smiiile! Wait, wait, wait..

Jeg våknet nettoppp, selv om klokka bare er sju her i India. Men da jeg kom hjem fra skolen i dag var batteriet mitt helt bunnkjørt og jeg gikk virkelig på reservene. Det har nemlig vært en litt spesiell dag på skolen i dag. For det første ankom vi senere enn noen gang. Dette fordi Mama Rani måtte kle på rundt 15 litt morgentrøtte, oppspilte jenter i sine nyinnkjøpte sarier. Vi andre som ikke hadde valgt den tradisjonelle sarien, hadde gått for såklate punjabier, som er mer tunikaliknende kjoler i forskjellige variasjoner med løse bukser under. Det føltes som et veldig rett kjøp i butikken, men da jeg så alle de andre jentene i sine flotte kreasjoner, i alle verdens farger, ble jeg litt misunnelig og ønsket at også jeg var rullet inn i mellom 5-9 meter med stoff. Nå er det ikke sånn at vi går med dette hver dag, men vi ville pynte oss litt ekstra for klassebildet vi tok i dag. Fotografen var samme mann som hjalp meg med å skaffe passbilder til det nye indiske sim-kortet i går, og også samme mann som egentlig først og fremst tar bilder i brylluper og gjerne ville ha med både Emma og meg i neste han skulle i. Det er tydeligvis helt vanlig her. Er det fest, skal helst så mange som mulig være med på festlighetene. Selv de du egentlig ikke kjenner..   
Vi ble stilt opp etter fotografen og alle hans hjelperes beste evne, og ble deretter skreket til: Smiiiile! Wait, wait, wait! Den første delen kjenner jeg til, men den hysteriske vinkinga fra assistenten som etter hvert bilde skek: wait, wait, wait.. tok jeg ikke helt. Vi satt jo allerede musestille. Var han redd vi skulle springe avgårde? De fleste av oss var som sagt rulla rundt i metervis med stoff, de kunne jo knapt gå.. Men det fikk oss i allefall til å trekke på smilebåndet, også etter 15. bilde, altfor mange timer for tidlig på dagen..  
Som en del av den indiske innføringen ble vi også innviet i et riktig indisk måltid, med alt som hører til. Lunsjen ble servert på et palmeblad, vi fikk sitte på matter på gulvet, og bestikket var gjemt uhyggelig langt unna -men jeg kunne ikke vært mer glad for det. Endelig fikk jeg spise med fingrene igjen, og dette uten å bryte mot normer og regler innført i barndommen og pappas ramaskrik fra andre siden av spisebordet. Åh, som jeg har savnet å grise med maten på den maten. For det ble litt av et gris. Men akkurat sånn er det å spise på ekte indisk vis;) Er det rart jeg trives?

Ting som man kan snuble i på gata. Eventuelt ikke vil tråkke i.

Folk. Kokosnøttskall. Kuskit. Fjell med søppel. Urin. Løshund. Bjeffende løshund. Sovende mennesker. Barn med tutesko eller bjeller. Råtne tomater. Chaikopper. Rickshaw. Ku. Elefant. Kjøkkenet til noen. Kolan = kvit tegning utenfor dører. Høydeforskjeller. Åpen kloakk. Sykler og biler og busser. Skolebarn i blå uniformer og fletter. Folk som tisser. Bananklaser. Damer som fletter blomster til håret. Haug med murstein. Haug med sand. Stillas. Palmer. Evnukker. Ekorn. Tiggere. Turistfeller. Franskmenn. Filmfolk fra Bærum. Plastikk. Haug med kokosnøtter. Damer i sari. Mannfolk i dhoti. Folk som gliser, til deg. Folk som ler, av deg. Tynne katter. Gullstatuer. Tempel. Skur. Luksushotell. Gatekjøkken.

Varme og kultur

Dette blir første blogginnlegget jeg skriver siden jeg kom til Pondi.  Det er så mye som har skjedd siden vi kom og så mange nye inntrykk at jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.. Alt er bra med oss i allefall. Vi overlevde taxituren ned hit, som dere forstod på innlegget til Emma, og vi har begge blitt innlosjert på hvert vårt rom i huset til Mama Rani og Papa Raj. De er helt fantastiske, og huset vi bor i er helt ubeskrivelig. Vi skal forsøke å legge ut bilder så dere skal få se. Men det var ikke akkurat standarden jeg ventet meg. Jeg ble positivt overrasket. Visstnok dusjer jeg med øse, men jeg slipper å gå på do i et hull og jeg har vifte på rommet. Dere skulle bare visst hvor nødvendig den vifta er. Allerede nå er det hetebølge her, føles det som, men her i India er det fortsatt vinter og sommervarmen er den alle her går rundt og venter på. Den kommer har vi blitt fortalt, snart.. Jeg er litt redd den, men forhåpentligvis blir jeg mer og mer vant med varmen som tiden går. Det går bra, altså. Det er bare føles litt unaturlig å dekke meg til med klær fra topp til tå når jeg går ut døren istedet for å ta av meg på grunn av varmen. Men sånn er kulturen og den har jeg ingen intensjoner om å gå imot.
Apropos kultur. India har en helt fantastisk måte å organisere trafikken på. Veiene er for alle, både mopeder, kuer, biler, mennesker og sykler kjemper alle om en plass i bredden. Størst går først, og de som kan, tuter for å indikere at de kjører forbi, vil fortere frem eller bare for å hilse. Dette gjør derimot bare det å gå på en indisk vei til en kunst man bare må lære seg; en kunst jeg synes jeg takler bedre og bedre for hver dag som går. Den beste måten er å bite tennene sammen, sette opp steinansiktet og ikke se seg tilbake når bilene kjører mot deg fra hver sin kant. Ha målet i siktet, som alltid er å komme seg over til andre siden i live, og gå! Det har gått bra til nå..
Skolen er et kapittel for seg selv, men det får vi ta en annen dag. Klokka er allerede langt over leggetid, og imorgen vet jeg kommer til å bli en lang og spennende dag. 

inntrykk

i gang i gang. Sitter inne på internetkafeen coffee.com. Her glemmer man hvor i verden man er, nesten. Mest fordi de har god kaffe! Det er onsdag og jeg er nettopp ferdig med tredje skoledag. Mener jeg å tro. De siste dagene, siden vi kom hit på søndag, har gått kjempefort. Det virker som om hodet setter en grense for hva man klare å ta inn av inntrykk, og plukker ut tilfeldige ting som fester seg. Taxituren fra Chennai til Pondicherry dreide seg for min del om «oi ku», og fortelle meg selv at taxisjåføren vet hva han driver med, til jeg sovna. At Pondicherry er en lite ekstrem by har jeg vanskelig for å forestille meg, men allerede andre dagen ble det lettere å sortere hva man ser. I dag er det enda enklere. Det er varmt, og tutende. Det er aldri helt stille her. Trives så utrolig, allerede. Vil bare se mer, vite mer.

Vi kom oss til Mumbai!

Hei alle sammen!
So far, so good. Vi er for tiden i Mumbai. Bagasjen er fortsatt med oss, og bortsett fra troettheten er alt bra med oss. Flyturen gikk som en dans paa roser og til tross for mengden folk om bord foelte vi oss som kongelige. Maten var upaaklagelig, og vi gleder oss allerede til neste indiske gastronomiske opplevelse.
Naa venter vi bare paa aa faa gaa om bord i flyet til Chennai, og om et par timer skal vi faa se det foerste av hva som kommer til aa vaere hjem en god stund fremover.
Foer vi avslutter vil vi gratulere mamma Marit og mamma Monique med morsdagen.

Eventyret har begynt!

Velkommen til Emma og Helenes reiseblogg!
I dag startet reisen vaar for alvor og sommerfuglene herjer i magen. For oeyeblikket befinner vi oss paa Heathrow flyplass og venter paa neste fly mot Asia. Det forventes aa gaa klokka ni, saa vi har fortsatt noen timer igjen paa terminal tre sammen med alle andre som skal reise mot Oesten! Reisen har til naa gaatt uten problemer og vi krysser fingrene for at det neste doegnet gaar like bra. Til tross for at vi begge er utrolig spente paa hva som venter oss de neste maanedene, foeles det veldig trygt aa vaere to og magefoelelsen er overraskende god. La eventyret starte, vi er klare!